I likhet med kunstig intelligens har bioteknologien potensial til å endre måten vi lever på. Det ble illustrert i Vårt Lands oppslag om et nytt kommersielt tilbud for gentesting av embryoer (befruktede egg).
Et amerikansk firma, Orchid, har fått mye oppmerksomhet om sin metode for å kartlegge gensammensetningen i embryoer. Embryoer med gunstige gener kan brukes til å oppnå befruktning, mens de som har sykdomsanlegg eller mindre gunstige gener, legges til side.
Den vitenskapelige diskusjonen om hvorvidt metoden holder det den lover, er viktig nok. La oss her heller zoome inn på etikken ved metoden. Slik det ofte er med bioteknologien, handler etikken her ikke bare om variasjoner over gamle argumenter. Den åpner også for noen store spørsmål, og nye, til dels svimlende perspektiver.
De «beste» embryoene
Tilbudet selges inn for at par med kjent risiko for genetiske sykdommer skal kunne få barn som med sikkerhet ikke har sykdommen. Men det største kommersielle potensialet ligger i at også andre par, uten spesiell risiko, tar i bruk metoden for å være helt sikre, og for å velge de «beste» embryoene.
Logikken i tilbudet er altså at det er et gode for alle par, og Orchids sjef Noor Siddiqui menerat metoden derfor på sikt bør finansieres av det offentlige.
Men en slik utvikling vil være svært radikal. Vil vi komme dit at alle planlagte barn blir til i laboratoriet – for å kunne sikre den beste gensammensetningen? Vil forplantning «på gamlemåten» komme til å bli sett på som uansvarlig, fordi den overlater noe så viktig som barnets gener til naturens lotteri?
Globalt vil det da bli laget et helt enormt antall «ekstra» embryoer, som så ender med å bli destruert eller brukt i forskning eller kommersielle formål. Det er svært problematisk. Selv om det er ulike syn på embryoets moralske verdi, er det jo et påbegynt menneskeliv.
Men dette gjøres også i dag, kan det innvendes: Fem prosent av barn blir født etter IVF(assistert befruktning). Men et svar kan være at dagens begrensede bruk av IVF er en «nødløsning» for par med et reelt behov, og at det også er mulig å gjennomføre IVF på en måte som begrenser produksjonen av overtallige embryoer. Orchids metode representerer derfor nye nytt.
«Den beste versjonen av seg selv»
Prevensjon og IVF har løsrevet forplantningen fra seksuallivet. Hvis vi kommer dit at alle liv bør påbegynnes i laboratoriet, er denne løsrivelsen komplett. Hva har dette å si for synet på – og opplevelsen av – seksuelt samliv? Hva har det å si for barnets selvforståelse at det allerede fra start er designet til å bli «den beste versjonen av seg selv» – i helt bokstavelig, genetisk forstand? Hva betyr det for relasjonen mellom foreldre og barn? Spørsmålene viser at metoden ikke bare reiser «etiske spørsmål» i tradisjonell forstand, men har potensial til å endre det levde og opplevde menneskelivet.
Den kristne intervjueren Ross Douthat presser Siddiqui hardt på disse og andre innvendinger i New York Times’ podkast. Gjennomgående svarer Siddiqui ved å vise til individuell frihet og selvbestemmelse, og ut over det er svarene unnvikende.
Siddiquis dypt utilfredsstillende svar illustrerer at de nye spørsmålene som grensesprengende bioteknologi reiser, ikke kan overlates til forskere eller kommersielle krefter. Vi kommer ikke utenom å engasjere oss, forstå det vitenskapelige grunnlaget og diskutere hvordan metodene kan endre vår verden – og så sette velbegrunnede grenser.
