Politikeren og legen Päivi Räsänen ble ikke straffedømt for å ha kalt homofil praksis for synd, det går klart frem av dommen den finske Høyesterett felte. En bibelsk religiøs forkastelse av slik praksis er altså lovlig. Det var for å presentere medisinske/sosiale karakteristikker som fakta, egnet til å «sverte» en minoritetsgruppe, hun ble dømt. Sondringen som ligger bak, er velkjent. Religiøse eller teologiske påstander, gir ingen gyldig kunnskap, blir det hevdet. De er «ufarlige» og «harmløse» så lenge de oppfattes som rent subjektive forestillinger uttrykt i en språkform som hører hjemme i et religiøst rom, utenfor den samfunnsmessige offentlighet.
Retten viser til moderne medisin (psykiatri), når den imøtegår Räsänen. Psykiatrien anser ikke homoseksualitet som en sykdom eller lignende. I «lys av gjeldende medisinsk forståelse er det en feilaktig påstand», mener retten. Den har heller ikke sin grunn i en «psykoseksuell utviklingsforstyrrelse.» Å påstå noe slikt virker «krenkende overfor homoseksuelle» og er dermed straffbart (dommen, pkt 46,). Räsänen anser ikke «homofile (…) som likeverdige med heterofile, siden hun ikke vil anse deres seksuelle praksis “som en naturlig variasjon” av seksualiteten. (Se Håkon Blekens referat av dommen i EWTN 27. mars 2026).
Retten går freidig inn i et teoretisk minefelt, som kan tematiseres slik: Hvilket forhold er det mellom vitenskapelig erkjennelse av vår virkelighet og et etisk og gjerne politisk program for å forbedre samfunnet?
På 1800-tallet lanserte Darwin sin vitenskapelige teori om menneskets biologiske utvikling ved det han kalte «det naturlige utvalg». De biologisk best egnede og «sterke» greier å skaffe seg avkom og å sikre det overlevelsesmuligheter, slik at arten kan leve videre. Ideologiske retninger som sosialdarwinisme og eugenikk ville bruke denne innsikten til å forbedre menneskearten. Mennesker med fysiske, mentale og sosiale avvik måtte hindres i å formere seg. Her gav (natur)vitenskapen innsikt som gjorde det mulig å finne metoder som blokkerte for fødsel av avvikere, som ville føre et ødeleggende arvestoff videre. Slik kunne man sikre at det bare ble født mennesker med de rette egenskaper. Tvangssterilisering av kvinner var en av metodene.
En annen bruk av vitenskapen var å erstatte en etablert vitenskapelig teori med en annen som samstemte bedre med den gjeldende politiske ideologi. Josef Stalin, diktator i Sovjetunionen 1924-1953, mente at Mendels arvelover ikke var forenlig med marxisme-leninismens lære om klassekampen som den avgjørende endrende kraft i menneskehetens historie. Stalin erstattet derfor Mendel (1822–1884) med en annen biolog, landbruksforskeren Trofim Lysenko (1898–1976). Hans oppfatning av menneskets mulighet for utvikling og endring passet godt til den kommunistiske lære om klassekampen. Og den ble da også autoritativ i og for det sovjetiske samfunn. I 1948 vedtok sovjetstaten at den var “sann”.
Den finske høyesterettens tenkesett kan minne om den stalinistiske Lysenko-modellen. I Finnland er det ikke marxisme-leninismen som skal vitenskapelig underbygges, men den sekulariserte liberalismes virkelighets- og menneskesyn. Räsänen forkaster homofil praksis ved også å vise til den naturlige psyko-sosiale virkelighet. Retten fant at denne henvisning var i strid med den aktuelle vitenskapelige oppfatning av homofili som en «naturlig variasjon av seksualiteten». Å mene noe annet vil være krenkende for homofile og også straffbart. Her er ikke Räsänen bare i strid med liberalismens krav om respekt for valg av seksuell praksis, men også med dagens vitenskap, mente retten, som ikke ser på homofili som en «forstyrrelse» av det naturlige, men som en variant av seksualiteten Det retten da gjør, er å straffe den som ikke slutter seg til «dagens vitenskap» som en «sannhet». Statens maktapparat, rettsforfølgelse og straffereaksjoner settes inn overfor slike. Her blir en vitenskapelig teori vedtatt som «sann» av staten og dermed forpliktende for statens borgere. Men da må den nødvendigvis være forpliktende også for vitenskapene?
Opplysningen gav oss idealet om den frie vitenskap som stadig søker etter ny og sikrere kunnskap om mennesket og den verden det omgis av. Denne frie søken forutsetter at etablerte vitenskapelige sannheter er prinsipielt foreløpige. De skal ikke blokkere for ny søken, at nye spørsmål blir reist, og nye problemstillinger blir prøvd ut. Heller ikke skal politiske autoriteter erklære visse vitenskapelige teorier eller resultater som «sanne». Slik oppheves den vitenskapelige søken. Den ofres for sikring og dogmatisering av vitenskapelige resultater som er politisk korrekte og kan bruke til å understøtte ulike ideologier. Det kan være marxismens tro på klassekampen eller liberalismens tro på individets frihet- i dette tilfelle til selv å velge den seksualitet som høver best blant de mange varianter.
Det totalitære tenkesettet som Høyesterettsdommen til sist hviler på, virker skremmende. Vi er vel fortrolige med at ideologier som nazisme og marxistisk-leninisme fører oss inn i samfunn der statsmakten opprettholder en totalitær orden. Men også en sekularisert liberalisme kan bli totalitær. Ikke lett å gjennomskue, siden menneskets frihet og autonomi er liberalismens meste sentrale verdier. Men stadig oftere bryter en totalitær klo gjennom silkehansken.
Bernt Oftestad
