Vebjørn Horsfjord, professor i religion, livssyn og etikk: Forbud mot konverteringsterapi er en god ting

Terapi
Foto: Nik Shuliahin fra Unsplash

Konverteringsterapi overfor barn og dem som ikke uttrykkelig har bedt om det, skal bli forbudt. Det er en god ting. Konverteringsterapi er en dårlig ting. Det skriver professor i religion, livssyn og etikk ved Høgskolen i Innlandet Vebjørn Horsfjord på Verdidebatt.

 Vebjørn Horsfjord skriver at mange som er kritisk til konverteringsterapi, er også sterkt kritisk til at lovforslaget ikke går lenger. Men det er gode grunner til å tenke at lovforslaget går omtrent passe langt selv om man mener at konverteringsterapi er både tåpelig, umoralsk og skadelig.

Han skriver videre:

Det er to måter å gjøre loven strengere på: Man kan bruke en videre definisjon av konverteringsterapi og dermed forby flere typer handlinger, og man kan forby konverteringsterapi overfor flere personer. Jeg skal la det første ligge bortsett fra å påpeke at det ikke er lett å forby «all» konverteringsterapi, slik noen ønsker, rett og slett fordi det ikke finnes noen definisjon av hva slik «terapi» er. Den må man lage, og det må nødvendigvis trekkes en grense for hva loven skal ramme og ikke.

Vevbjørn Horsfjord mener vi bør tillate en viss form for konverteringsterapi fordi vi tillater mennesker å gjøre andre dårlige valg:

Regjeringen vil forby konverteringsterapi rettet mot barn og unge under 16 eller 18 år og dessuten konverteringsterapi overfor voksne som ikke uttrykkelig har samtykket, eller når det skjer på en «utilbørlig» måte. Noen ønsker at også konverteringsterapi rettet mot voksne alltid skal være forbudt.

Justisdepartementets lovavdeling har i utredningen av dette spørsmålet ment at det ville komme i konflikt med menneskerettighetene. Utredningen er interessant lesning. Under de juridiske avveiningene vaker slike filosofiske spørsmål som nesten alltid ligger under overflaten når menneskerettigheter diskuteres: Hva er frihet? Hva er verdighet? Hva er et selvstendig valg?

Frihet til å ta «dårlige» valg

I vår kultur – og i tenkning om menneskerettigheter – knytter vi verdighet til muligheten for å bestemme over eget liv. Det er for å beskytte denne verdigheten at konverteringsterapi bør bekjempes. Folk bør fritt få velge eller holde fast ved sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet så lenge det ikke er til skade for andre. Det samme synet på verdighet tilsier at de som virkelig ønsker å utsette seg for konverteringsterapi, bør få lov til å velge det, selv om mange av oss mener det er en dårlig idé.

Men er et slikt valg helt fritt? Hva med sosialt press og religiøs frykt? Alle typer tvang og mange former for press og overtalelse vil være forbudt med regjeringens forslag, men en selvstendig tenkende voksen som vet hva det innebærer og uttrykkelig ønsker det, skal få lov til å utsette seg for konverteringsterapi, ifølge forslaget.

Men han mener at samfunnet, også religiøse institusjoner, bør motarbeide enhver form for konverteringsterapi. Det viktigste er nemlig å bekrefte menneskers identitet:

Høringsnotatet som drøfter og forklarer lovforslaget går ganske langt i beskrivelsen av hva som vil være «utilbørlig» konverteringsterapi overfor voksne. Det er klokt. Nøyaktig hvor grensene mellom lovlig og ikke skal trekkes, kan diskuteres, men forslaget har en god balanse ikke bare når det gjelder de juridiske overveielsene knyttet til menneskerettigheter, men grunnleggende overveielser om frihet og verdighet.

Selv om noe konverteringsterapi bør være tillatt etter loven, bør den bekjempes med andre midler. Mye slik «terapi» skjer i religiøs sammenheng. Derfor er det en oppgave for religiøse å støtte opp om sunne religiøse forestillinger som bekrefter menneskers identitet. Det kan bidra til verdighet for mennesker på en måte som staten gjennom et forbud alene ikke kan gi.

Dele
Share on email
E-post
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Bli med i diskusjonen
Flere

Aktuelle nyheter