Natte himmelen

Barn av surrogatmødre

Kjell Skartveit

Kjell Skartveit

Lektor, forfatter og skribent

De som følger debatten rundt surrogatmødre, vil oppleve at svært få tar utgangspunkt i barnet når de etiske problemstillingene drøftes. Dette er, med tanke på den nye ekteskapsloven og dens fundament, kanskje ikke så underlig. Vi har nærmest akseptert at kjønnsforskerne og Marx har overtatt definisjonsmakten, og i et marxistisk perspektiv betyr samfunnet alt og biologi ingenting.

Men hva om kjønnsforskerne tar feil? Hva om mennesket må forstås ut fra et kristent menneskesyn? I et slikt perspektiv blir barnet et menneske der livet oppleves hellig, med evne til å reflektere over sin egen tilstedeværelse og tilblivelse, og som kjenner moralens sannhet i sitt hjerte. Ut fra et kristent menneskesyn opptrer ikke mennesket bare innenfor de til enhver tid rådende materielle krefter, men er seg bevisst sin åndelige dimensjon og blir derfor et resultat av både ånd og legeme, tro og materie, fortid og nåtid, seg selv og omgivelser.

Er det ikke dermed på tide å reflektere over hvilke tanker et barn født av en surrogatmor vil gjøre om sin egen eksistens, dersom kjønnsforskerne tar feil?

Her er det flere muligheter. Først kan vi tenke oss en situasjon der barnets kjødelige mor ikke ønsket å gå gjennom en fødsel pga de ubeleiligheter det opplagt medfører. Hva vil situasjonen være da? Noe av det som normalt skaper et spesielt bånd mellom mor og barn, er at barnet vet at moren var villig til å ofre noe for å bære det fram. Barnet er ikke en vare i en Rema 1000 butikk. Men med surrogatmoren er det plutselig tilfelle. Selv med eggdonasjon vil barnet ikke komme unna dette faktumet. Foreldrene ville gjerne ha barnet, men ikke for enhver pris, og prisen var den surrogatmoren satt. Barnet vet at foreldrene ikke ville satse alt for det, og spørsmålet vil selvfølgelig komme: Hva vil foreldrene være villig til å ofre i fremtiden? Barnet vil for alltid vite at for foreldrene så er nytten av barnet begrenset til en gitt ubeleilighet. Blir bryet for stort, står surrogatmoren klar til å overta, om ikke bokstavlig, så i overført betydning. Hvor mye bry vil barnet tørre å utsette sine foreldre for? Hvor mange krangler, hvor mange ønsker og behov?

For det andre må vi se for oss muligheten for at et par som ikke kan bære fram barnet, får hjelp av en surrogatmor, og bruker parets eget befruktede egg.

Med det som utgangspunkt, blir de ovennevnte problemstillinger ikke så aktuelle, men vi står allikevel igjen med noen avgjørende forhold:

–                     Alle barna vil vite at et annet menneske har blitt brukt for at de skal bli født. De er ikke et resultat av to menneskers kjærlighet til hverandre.

–                     Hva dersom noe går galt med surrogatmoren, men barnet overlever? I en slik situasjon vil barnet for alltid vite at en annen person, og da ikke dets kjødelige mor, satte livet til for at det skulle bli født. Vi kan bare forestille oss hvilke følelsesmessige kvaler det vil føre til. En annen person, ikke moren av kjærlighet, men en kjøpt og betalt slave, ble ofret for at det skulle bli født. Å underslå betydningen av denne risikoen vitner om et totalt fravær av forståelsen av hva et menneske er.

–                     En surrogatmor kan leve et liv, eller komme i situasjoner som gjør at fosteret blir påført varige skader, og hva skjer da? Hvordan vil de kjødelige foreldrene se på barnet når de vet at barnets funksjonsevne er et resultat av hva som skjedde under svangerskapet?

For barn som er kommet til verden pga homofiles ønske om barn, kommer i denne diskusjonen verst tenkelig ut. Ikke bare er de konstruert, de er også fratatt sin egen mor. Barnet vil vokse opp, gå i barnehage, skole og se andre barn løpe sin mor i møte, i visshet om at dets mor ikke ble funnet verdig. Staten har godkjent at hun ikke er nødvendig. Kjønnet finnes ikke lenger, bare spør Harald Eia, hans møte med norsk kjønnsforskning gir de nye barna svaret. De vil aldri få kjenne morens varme omsorg, hennes nærhet og tilstedeværelse. Kjønnsforskningen har gjort både mor og far overflødig. Ikke med et vitenskaplig utgangspunkt, nei, det hele skjer ut fra ideologiske perspektiver, der sannheten er et resultat av forskernes individuelle overbevisninger.

Og det er ganske naturlig at det må være slik. For med en ny ekteskapslov, der farens biologiske bånd er borte, og surrogatmoren på vei til å bli normalisert, kan ikke staten akseptere at noen stiller spørsmålstegn ved den virkeligheten loven er blitt til i. I denne virkeligheten blir sæd til blod, arven og biologien forsvinner. Og ikke tro at dette er science fiction. På Rikshospitalets hjemmeside kan du lese at:

”Å være sædgiver innebærer å gi av din sæd til en sædbank, slik som du gir blod til en blodbank.”

Jeg vet ikke om vi har tatt inn over oss hva denne setningen egentlig innebærer. Men for de som orker, ligger hele tanken bak den nye ekteskapsloven gjemt her. Barnets opphav blir uvesentlig, og sammen med en evig tro på den sosiologiske naturalismen, er grunnlaget lagt for at barn trenger verken kjødelig mor eller far, eller en mor eller far i det hele tatt. Hva de trenger, er to omsorgspersoner, vel, også her diskuterer man. Aps Gunn Karin Gjul mener det holder med en. Selv Magne Lerø klarer ikke å forstå at dette er den nye virkeligheten. I Vårt Land 8.mars argumenterer han som om dette er fremtiden i det han hevder at: ”D         et gjelder å holde fast på barns rett til full innsikt i historie fra unnfangelsen…vi kan ikke tillate oss å eksperimentere med barns identitet i stor målestokk.” Lerø misliker tanken om surrogatmødre og designerbarn. Men det må bety at Lerø ikke forstår de prinsipielle konsekvensene av den nye ekteskapsloven. Og samtidig må det være lov å spørre Lerø: Hvorfor skal det være lov i liten målestokk?

Jeg tror ikke mødre- og fedreløse barn i barnehagen er enig med lovgiverne, uansett hvor få eller mange de er. Men deres stemme er for brysom, de opptrer diskriminerende skal vi tro norske sosiologer. Sosiologenes kjønnsforskere har gitt Norge en ny religion, den er ikke vitenskaplig bevist, men valgt. Det kristne menneskesynet er forkastet, og Marx har overtatt. Barn av surrogatmødre er derfor en naturlig fortsettelse av en ekteskapslov der voksnes ønsker og behov ble satt i fokus.

Det uhyggelige er at svært få liker de prinsipielle konsekvensene av ekteskapsloven, men verre er det at færre tør å innrømme det. Og barna, de har få som forsvarer deres rettigheter.

Dele
Share on email
E-post
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Bli med på diskusjonen
Andre kommentarer

Hvordan kom vi dit?

Heksejakten på J.K. Rowling er ikke unik, det er mange i den vestlige verden som opplever samme hets, men det er få som har fått

Knele

Hvem skal vi bøye oss for?

President Donald Trump sier at han ikke gå på kne for radikale krefter som vil ødelegge USA. Disse radikale kreftene er langt mer enn bare