Natte himmelen

Frihet i vår tid

Kjell Skartveit

Kjell Skartveit

Lektor, forfatter og skribent

I løpet av kort tid har Norge fått en ny ekteskapslov og arbeidsmiljølov. Ikke langt tilbake fikk vi en liberalisert bioteknologilov, og noen begynner å lure; hva ligger bak disse endringene? Er det en ideologisk plattform vi kan forholde oss til og forstå? Finnes det en ideologi som kan gi svar på hva svaret blir på fremtidens etiske utfordringer?

  Hva er det som får den rødgrønne regjeringen til å vedta en arbeidsmiljølov som gir kirkesamfunn mindre arbeidsrom enn de knapt har hatt siden 2VK? Hva er det som får Stortinget til å vedta en ekteskapslov som kutter ut foreldrenes biologiske funksjon?

  Det er underlig å høre politikeres overbevisende argumentasjon for menneskers rett til å leve ut sine legninger og sine behov, men hvor lett de overser barna og religion. Det er et paradoks at vår tids politikere har større behov for å beskytte rett til fri sex, enn det er å beskytte mennesker som ønsker å leve ut sin religiøse overbevisning.

Det vi ser i vår postmoderne tid, er en politisk bevegelse som ikke aksepterer at noen velger å gå i utakt med den politisk korrekte majoritet. Denne majoriteten som hevder at de dyrker individet, men som er mer konform enn vi har sett av politiske bevegelser på svært lang tid. Fraværet av en stram ledelse er erstattet av en usvikelig tro på individets egne valg. Vi har ikke lenger en stat som plukker ut de som skal overleve, det behøver vi ikke. Så lenge enkeltindividets valg må respekteres, blir resultatet det samme. Til og med statsråder kan offentlig si at ufødte barn med Downs syndrom ikke bør leve. Det fantastiske er at staten ikke trenger å ta ansvaret. Genteknologien sørger for perfekte barn, og er vi så uheldige at noe uønsket og ikke reparerbart blir unnfanget, blir vordende mødre klart fortalt hva som forventes av dem. Samfunnet ønsker ikke avvikere, det minner oss om at livet består av mer enn den kortvarige nytelsen livet skal gi.

  Eller hva med foreldre? Skal vi tro dagens regjering, trenger de verken mor eller far, ja, jeg vet faktisk ikke hva de trenger, utenom noen gode omsorgspersoner selvsagt.

  Og nåde deg om du prøver å hevde at seksuallivet er til for andre ting enn lyst og begjær. Vårt postmoderne hykleri vil ha seg frabedt at noen hevder at noe større enn dem selv kan gi instrukser på det mest hellige av alt, nemlig den seksuelle nytelsen. Vi skal ikke ha lederskap eller en objektiv sannhet. Den objektive sannhet krenker det individuelle valg, og blir som sand i maskineriet der glidemiddelet er ment å regjere. Og stakkars den presten som ber om å få forkynne det han alltid har gjort, og som ikke klarer å ha tilsyn av en biskop som mener at kjærligheten er det største, bare det handler om fri sex. Vi må ikke krenke ekte følelser får vi vite. Mennesker som er villige til å krenke slike er avvikere, og et samfunn med avvikere er et sykt samfunn, et samfunn som må helbredes.

 Men for all del, dette er ikke et uttrykk for ondskap. Ufødte barn blir drept for sitt eget bestes skyld. De ville fått det vondt i oppveksten får vi vite, og drap på syke og eldre blir barmhjertighetsdrap. Ingen må tro at det er ond vilje som ligger bak. Og barna av surrogatmødre eller med far som et nummer i en sædbank blir garantert lykkelige, de får jo så motiverte omsorgspersoner.

 Den rødgrønne regjeringen blir således representanter for en postmoderne fascisme, der staten ikke lenger er målet, men der enkeltindividets valgfrihet blir tilbedt. Vi har ikke lenger tro på en leder, og de av oss som tror at Gud kan ha noe å si oss om vår livsførsel, blir uglesett på samme måte som tidligere tilhengere av ulike førere og kamerater. At friheten forsvinner for mange av oss på veien mot Soria Moria synes ikke å bety noen ting. Vi kan ikke sette begrensninger på enkeltindividets mulighet til å realisere seg selv.

 Ideologienes tid er absolutt ikke over, fortidens autoritære systemer opptrer bare med motsatt fortegn. Spørsmålet er hva resultatet blir. Resultatet blir tragisk nok det samme, det ser bare litt penere ut fra utsiden. Og svaret på fremtidens etiske problemstillinger gir seg selv, det er garantert ikke et pent syn.

Dele
Share on email
E-post
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Bli med på diskusjonen
Andre kommentarer
Pride-parade

Min første og siste Pride-parade

Jeg trodde jeg støttet kjærlighet ved å gå i Pride-paraden, men jeg tok feil. Følger vi den politiske agendaen til regnbueorganisasjonen FRI, skal barn eksempelvis kunne ha