Skriver

Når teologer smugler

I dag smugles en sekulær virkelighetsforståelse inn i kirken, kledd i kristelige begreper som til dels har fått nytt innhold

Smug­ling be­teg­ner vanligvis ulov­lig inn- eller ut­før­sel av varer over lande­gren­se­ne. Men i sin bok «The Di­sen­chant­ment of Se­cu­lar Dis­cour­se» (Har­vard Uni­ver­sity Press, 2010) bru­ker Ste­ven D. Smith ordet smug­ling som meta­for (bil­led­lig ut­trykk) når han ana­ly­se­rer den of­fent­li­ge de­batt.

Smug­ling er da be­teg­nel­se på hvor­dan ar­gu­men­ter brin­ges inn i sam­ta­len mens de un­der­lig­gen­de pre­mis­ser og for­ut­set­nin­ger hol­des skjult på en ufor­svar­lig måte.

Smith er pro­fes­sor i juss ved Uni­ver­sity of San Diego. Hans bok an­be­fa­les varmt.

Smith er klar over at alle sam­ta­ler byg­ger på uut­tal­te for­ut­set­nin­ger. Han vil der­for bare tale om smug­ling der­som pre­mis­se­ne hol­des skjult på en il­le­gi­tim måte.

Smith angir noen ek­semp­ler. Et pre­miss er ikke le­gi­timt der­som det vil være kon­tro­ver­si­elt hvis det kom­mer åpent til ut­trykk. Det samme gjel­der hvis man selv ikke tror på det, men bru­ker det fordi det støt­ter opp om ens kon­klu­sjon.

Et pre­miss er hel­ler ikke le­gi­timt der­som det stri­der mot for­ut­set­nin­ge­ne for den sam­ta­len man del­tar i. Smug­ling kan skje uten at «smug­le­ren» er seg sin hand­ling be­visst. Men smug­ling kan også bru­kes plan­mes­sig for å på­vir­ke and­res tenke­måte.

I alle fall kan det være nyt­tig å ana­ly­se­re ar­gu­men­ta­sjon med sikte på å av­slø­re smug­ling.

Som il­lust­ra­sjon vil jeg vise til De­bat­ten i NRK TV1 10. mars. Der del­tok MF-pro­fes­sor Jan-Olav Hen­rik­sen som tals­mann for at kir­ken må gi grønt lys for kir­ke­lig viel­se av to av samme kjønn.

En av hans be­grun­nel­ser lød slik: Vi har en annen si­tua­sjon enn den som Jesus hadde, vi må nå bruke vår egen for­nuft.

Denne ar­gu­men­ta­sjo­nen gir inn­trykk av at Hen­rik­sens le­gi­ti­me­ring av ho­mo­filt sam­liv bare hen­ger sam­men med at si­tua­sjo­nen har end­ret seg siden Jesu tid. Men hans hold­ning kan til­bake­fø­res til bi­bel­sy­net.

I pen­sum­bo­ken Teo­lo­gi i dag av­vi­ser han at «der­som man kan finne ut av hva Pau­lus eller Peter eller Jesus mente, så er spørs­må­let om den fak­tis­ke sann­he­ten i det de mente, også av­gjort».

Hen­rik­sen mener at Bi­be­len bare er øvers­te norm «når det gjel­der bud­ska­pet om at hva som skal til for at men­nes­ket kan bli rett­fer­dig­gjort ved tro på Jesus Kris­tus». Vi kan altså i dag kor­ri­ge­re Jesus og apost­le­ne i etis­ke spørs­mål.

Dette bi­bel­sy­net kom ikke åpent til ut­trykk i Hen­rik­sens ar­gu­men­ta­sjon. Her drei­er det seg dy­pest sett om synet på Jesu lære­auto­ri­tet og om Bi­be­lens tro­ver­dig­het som vei­le­der til tro, lære og liv i dag. Der­som en teo­lo­gisk de­batt fore­går uten å dis­ku­te­re slike grunn­leg­gen­de pre­mis­ser, blir den både over­fla­tisk og ville­den­de.

Nok et ek­sem­pel. I Af­ten­pos­ten (27/4) går prost Trond Bakke­vig inn for at ho­mo­fi­le og les­bis­ke skal kunne inngå ek­te­skap i kir­ken, med ar­gu­men­tet: «Kir­ken kan ikke svik­te kjær­lig­he­ten. Kir­ken skal tale kjær­lig­he­tens sak – for alle. Kort og godt.»

Bakke­vig smug­ler ved å skju­le at han inn­fø­rer et se­ku­lært kjær­lig­hets­be­grep iste­den­for det bi­bels­ke. Guds kjær­lig­het kom­mer pri­mært til ut­trykk ved at Jesus døde en sted­for­tre­den­de død for våre syn­der, slik at det er mulig å bli frelst fra Guds dom ved troen på Kris­tus.

Vår kjær­lig­het til Gud viser seg i sin tur ved at vi hol­der hans bud (1 Joh 5:2). Kjær­lig­he­ten gjør intet usøm­me­lig (1 kor 13:5). Homo­sek­su­el­le hand­lin­ger er usøm­me­li­ge (Rom 1:28), ja, set­ter et men­nes­ke uten­for Guds rike (1 Kor 6:9). En sann og kjær­lig kirke kan ikke god­kjen­ne ho­mo­filt sam­liv. Den for­ma­ner alle som lever i synd til å om­ven­de seg og få et rett for­hold til Gud.

I sin ut­ta­lel­se høs­ten 2013 for­sø­ker bispe­fler­tal­let å smug­le en kjønns­nøy­tral ek­te­skaps­for­stå­el­se inn i kir­ken til er­stat­ning for den bi­bels­ke (som for­ut­set­ter mann og kvin­ne) idet de ser bort fra det pre­miss­grunn­la­get som skal være av­gjø­ren­de for en re­for­ma­to­risk kirke­lære, nem­lig Skrif­ten alene.

Ja, mer enn det: De smug­ler inn i kir­ken en se­ku­lær­li­be­ral vir­ke­lig­hets­for­stå­el­se og etab­le­rer en post­mo­der­ne syn­te­se mel­lom se­ku­lær og kir­ke­lig tenk­ning.

Se­ku­lær­li­be­ra­lis­mens grunn­tenk­ning kan kort be­skri­ves slik: Alt som skjer, har na­tur­li­ge for­kla­rin­ger. Det fin­nes ingen Gud eller andre over­na­tur­li­ge ve­se­ner. Med døden er alt slutt. Vi skal ikke stå til regn­skap for våre liv.

Opp­lys­nings­ti­den fri­gjor­de men­nes­ket fra re­li­giø­se fore­stil­lin­ger som holdt det nede. For­nuft og vi­ten­skap har brakt oss sta­dig frem­over. Livs­syn og sam­livs­form er en pri­vat­sak.

Hva to voks­ne per­soner vel­ger å gjøre seg i mel­lom, har ver­ken sta­ten eller andre men­nes­ker noen rett til å blan­de seg inn i, så sant det ikke går ut over andre. Sta­tens opp­ga­ver er å iva­re­ta li­be­ra­lis­mens idea­ler om fri­het og like­stil­ling og mot­ar­bei­de dis­kri­mi­ne­ring og in­to­le­ran­se.

Den bi­bels­ke åpen­ba­rin­gen om Gud og men­nes­ket er helt an­ner­le­des. Her står Gud i sen­trum. Han har skapt oss i sitt bilde. Alle har samme men­neske­verd. Men men­nes­ket er falt i synd. Syn­den skil­ler men­nes­ket fra Gud, og ingen kan bli frelst ved egen inn­sats.

Men Kris­tus har båret all ver­dens synd ved sin sted­for­tre­den­de li­del­se og død. Jesus over­vant døden og sit­ter ved Fa­de­rens høyre hånd. Ved troen på ham som frel­ser og herre, kan et men­nes­ke få syn­de­nes for­la­tel­se og bli et Guds barn.

Etter døden vil alle bli stilt for Guds dom­stol. De som i sitt liv tok imot Kris­tus i tro, får evig liv og sa­lig­het i Guds rike. De som ikke har en frel­sen­de tro, vil gå evig for­tapt.

I dag smug­les en se­ku­lær vir­ke­lig­hets­for­stå­el­se inn i kir­ken, kledd i kris­te­li­ge be­gre­per som til dels har fått nytt inn­hold.

Målet er å holde folke­kir­ken sam­let. Her er alt som kan virke an­stø­te­lig fjer­net. Bi­be­len anses som en bok om tid­li­ge­re ti­ders tro, uten å for­plik­te oss i dag. Kir­ken må der­for to­le­re­re et mang­fold av tros­ut­trykk og livs­for­mer. Det tales ikke om en hel­lig Gud som ikke tåler synd. Ingen har grunn til å fryk­te Gud eller for­ta­pel­se. For Gud er kjær­lig­het, og kir­ken må være åpen og in­klu­de­re alle.

Uenig­he­ten om vigs­ling/vel­sig­nel­se av to av samme kjønn er sym­ptom på en kirke­split­tel­se av langt mer grunn­leg­gen­de ka­rak­ter.

Mange bis­ko­per og pres­ter fun­ge­rer som front­kjem­pe­re for en ny folke­re­li­gion som er løs­re­vet fra Bi­be­len. Den split­ter og for­fø­rer. Den er egnet til å gi folk god sam­vit­tig­het mens de vand­rer trøs­tig vi­de­re på den brede vei.

Den sanne kirke er der­imot Guds folk, de som bøyer seg for Kris­ti ord i Bi­be­len og føl­ger ham. Den for­kyn­ner Kris­tus, frel­se­ren fra synd og dom. Den kal­ler til om­ven­del­se og etter­føl­gel­se på den smale veien som fører til livet.

Jon Kvalbein

Dele
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on pinterest
Pinterest
Share on linkedin
LinkedIn
Relaterte saker

En skeiv ideologisk revolusjon

Vi representerer ingen ideologi», hevder Skeivt kristent nettverk, foreningen Fri og en organisasjon for skeive muslimer i Norge. Jeg vil begrunne hvorfor deres påstand ikke

Foto: Tim Kraus fra Unsplash

En løfterik splittelse

Skeiv teori undergraver forestillingen at homokamp kan sammenliknes med kvinnekamp og rasekamp. En grunnleggende ideologisk motsetning har nå ført til en organisatorisk splittelse blant lesbiske,