I de siste års samlivsdebatt har mange i kirken vært positive til at likekjønnede par skulle kunne inngå partnerskap, altså et offentlig regulert samliv uten barn. Men motstanden mot å omgjøre partnerskap til ekteskap har vært – og er – stor. For eksempel gikk Bispemøtet i 2004 og 2005 (med bl.a. biskopene Gunnar Stålsett og Rosemarie Køhn) samlet inn for at ekteskapet må defineres som en institusjon for mann og kvinne. Det samme gjorde et overveldende flertall i både Kirkemøtet, Kirkerådet, Lærenemnda og Bispemøtet i 2007.

Etter at Kirkemøtet i april i år sa nei til likekjønnet lære og liturgi om ekteskapet, vil «Åpen folkekirke» kjempe for at kirken ved neste korsvei skal omdefinere ekteskapet i sine grunnvoller. Vi er mange som kommer til å kjempe for det motsatte, nemlig å bevare ekteskapet og forsvare barns rett til sin egen mor og far.

Et dramatisk brudd

Her er noen av våre begrunnelser:

1. Barneperspektivet. Barnets perspektiv blir konsekvent fortiet blant de kirkelige forkjemperne for likekjønnet ekteskap. Man snakker utelukkende om voksne, enda det er åpenbart for alle at ekteskap og barn hører uløselig sammen. Retten til barn var faktisk den viktigste grunnen til at partnerskapsloven ble avskaffet og erstattet med den kjønnsnøytrale ekteskapsloven.

Å late som om barn kan holdes utenfor ekteskapsdebatten, er uansvarlig strutsepolitikk. Ekteskap uten rett til barn er utenkelig og lar seg ikke gjennomføre. Eller tror noen at kirken bare kommer til å vie likekjønnede par som lover at de ikke vil skaffe seg barn ved kunstig befruktning, eggdonasjon eller surrogati?

2. Planlagt farløshet. I den kjønnsnøytrale ideologien blir to menn eller to kvinner definert som rette ektefolk. Betydningen av mann og kvinne, mor og far er oppløst. I den homoskapte virkelighetsforståelsen er planlagt farløshet og morløshet en nødvendig del av definisjonen på en naturlig familie. Mor-far-barn-relasjonen er bare én variant blant ulike sidestilte samlivsformer. Hvis kirken tilpasser seg denne ideologien, vil det bety et dramatisk brudd med Bibelen og med kirkens lære om ekteskap og foreldreskap, familie og barn.

En endring i teologien

3. Medmor. I Barneloven §4a står det nå: «Eit barn kan ikkje ha både ein far og ei medmor.» Et barn med medmor har altså ikke noen far, ifølge norsk lov. Kan kirken velsigne en slik løgn? Alle barn har en far, uansett hva Barneloven erklærer. Men i statens nye familieideologi blir far og hans slekt erstattet av medmor. Hun overtar alle fars rettigheter og plikter for all framtid. En kirke som har Jesus til forbilde, kan ikke legitimere en slik krenkelse av barns gudgitte rett til sin egen mor og far.

4. Overforenkling. I debatten om kirkelig vigsel for likekjønnede par tror mange at det bare handler om å innføre en ny seremoni. Det er feil. I realiteten dreier det seg om en dramatisk endring i hele kirkens teologi angående ekteskap og familie, forplantning og seksualitet, foreldreskap og barn, samt betydningen av mor-far-barn-relasjonen.

Hvis «Åpen folkekirke» får det som de vil, kommer den nye samlivsideologien etter hvert til å gjennomsyre søndagsskole og konfirmantundervisning, forkynnelse og sjelesorg. På grunn av dyp uenighet vil mange menigheter komme til å oppleve spenninger og konflikter, tilbaketrekning og utmeldelser – både blant ansatte og frivillige. Eller som kirkens Herre sa det: «Et hus som ligger i strid med seg selv, kan ikke bli stående.»

Bevisbyrden på den andre siden

5. Kjærlighet og respekt. Kirken er kalt til å elske alle mennesker med Jesu kjærlighet, selvsagt også homofile, bifile, polyamorøse, transpersoner m.fl. Men dette betyr ikke at kirken dermed er forpliktet til å omdefinere hele sin teologi om ekteskap, familie og barn. Å vise respekt, likeverd og kjærlighet kan uttrykkes i ord, holdninger og handlinger på mange andre måter enn ved å grunnleggende endre ekteskapet og å frata barn deres rett til sin egen mor eller far.

6. Ekteskap, ikke homofili. Dagens debatt er dypest sett ikke et spørsmål om homofili, men om ekteskapet. Hva er ekteskapets vesen og kjennetegn? Er ekteskapet en elastisk institusjon som vi kan omdefinere som vi ønsker i tråd med tidsånden og folkemeningen, eller er det per definisjon et samliv mellom mann og kvinne?

Ifølge Bibelen og hele den kirkelige tradisjon er svaret innlysende: Ekteskapet mellom mann og kvinne er en skaperordning, innstiftet av Gud og bekreftet av Kristus. De som mener at dette er gått ut på dato, har en gigantisk bevisbyrde. Det de hittil har presentert, er på ingen måte overbevisende.