Minerva problematiserer rapport om konverteringsterapi

Foto: Gabrielle Henderson fra Unsplash
Foto: Gabrielle Henderson fra Unsplash

Barne- og familiedirektoratet (Bufdir) la denne uken frem rapporten Erfaringer med konverteringsterapi blant skeive. En kvalitativ og kvantitativ undersøkelse. Rapporten har et viktig bakteppe: Regjeringen har lagt frem et svært vidtrekkende forslag til forbud mot konverteringsterapi. Forbudet kriminaliserer det som ellers ville være å anse som frivillige samtaler mellom samtykkekompetente voksne, og strider potensielt mot Norges menneskerettslige forpliktelser. Disse rettslige grensene var også årsaken til at Solberg-regjeringens lovforslag i sin tid var mer begrenset.

Dette vidtrekkende forslaget ble lagt frem uten at regjeringen har kunnet svare på hvor stort de mener omfanget av problemet man vil til livs, er i Norge. Og om man innfører en i utgangspunktet temmelig illiberal lov, spiller det selvsagt en rolle hva som legges i den andre vektskålen. Løser man et reelt problem for titusenvis av mennesker? For noen tusen? For noen hundre – eller enda færre?

Minerva kommenterer rapporten slik:

Bufdirs rapport gir oss noen ved første øyekast ganske dramatiske tall: En av fire religiøse skeive har opplevd homoterapi. Dette tallet vil trolig gå rett inn i regjeringens argumentasjon for lovforslaget. Men hva slags tall er dette, og hvordan fremkommer det? Rapporten skriver at den er basert på både kvalitative og kvantitative data – men det sistnevnte er en sannhet med store modifikasjoner.

Forfatterne skriver (med vår uthevelse, red. anm.) «Vi har gjennomført en nettbasert spørreundersøkelse rettet mot skeive i religiøse miljøer som er besvart av 253 personer. Den er ikke statistisk representativ, men vi har lykkes med å rekruttere et høyt antall relevante deltakere».

Respondentene til den såkalt «kvantitative» delen av undersøkelsen er rekruttert gjennom nettverk og ulike miljøer, på bakgrunn av den innledende, kvalitative delen av studien. Som det forklares i rapporten:

«Det var ikke mulig å gjennomføre en representativ undersøkelse innenfor rammene av dette prosjektet. En hensiktsmessig tilnærming var derfor å gjennomføre spørreskjemaundersøkelsen som en selvrekrutterende undersøkelse, der vi blant annet rekrutterte informanter gjennom nettverk og organisasjoner og sosiale medier og nettsider.»

Kvantitative funn

En slik fremgangsmåte gir på ingen måte noen representativitet, og det er all grunn til å forvente at den fører til skjevheter i analysen. Slike skjevheter kan være så enorme at det tenderer mot det meningsløse å gjengi slike tall som kvantitative. Likefullt presenterer NRK altså funnene som at «Ny rapport: 1 av 4 religiøse skeive har opplevd forsøk på ‘homo­terapi’».

Det har vi ingen belegg for å kunne slå fast med bakgrunn i Bufdirs rapport. Skolebokeksempelet på dette, var da The Literary Digest forut for det amerikanske presidentvalget i 1936 predikerte en soleklar seier til Republikanernes kandidat Alfred Landon gjennom å be om svar fra sine lesere. Franklin Delano Roosevelt viste seg imidlertid å vinne gjenvalg gjennom et valgskred.

Eksempelet illustrerer også godt hvordan antall respondenter ikke har noen som helst betydning dersom man ikke har sikret representativitet. The Literary Digest hadde astronomiske 2,3 millioner svar.

Det hører også med at begrepet «religiøse miljøer» er uklart og til dels misvisende i denne rapporten.

50 000 eller 500?

For å illustrere hva summen av dette betyr: Rundt 75 prosent av befolkningen – mer enn fire millioner mennesker – er medlem av et trossamfunn og snaut halve befolkningen oppgir selv at de tilhører en religion eller trosretning. Hvis vi legger til grunn et SSB-anslag om at rundt 280 000 nordmenn identifiserer seg som skeive, og så bruker Bufdir-rapportens tall for å si noe om omfanget av homoterapi, gir det et tall på opp mot 50 000 nordmenn.

Men det er ganske åpenbart at «religiøse miljøer» ikke har denne betydningen i Bufdir-rapporten, og slik det beskrives der, synes det i hovedsak å handle om mindre, konservative og i noen utstrekning mer sektlignende grupper. Det gjelder nok særlig etter at Den norske kirke de siste tiårene har beveget seg med syvmilssteg i slike spørsmål. Det er ikke åpenbart akkurat hvor stor andel av befolkningen som i dag sogner til den type religiøse miljøer som beskrives i rapporten, men det skal argumenteres godt for at det er mer enn ti prosent av totalen. Hvis vi så antar at de som har hatt negative erfaringer med konverteringsterapi, har vært vesentlig mer interessert i å delta i undersøkelsen enn de som ikke har hatt det, og at det sanne tallet kanskje er ti prosent i stedet for 25 prosent, reduseres tallet fra 50 000 til 2000 mennesker.

I tillegg er det slik at mange av de konservative menighetene har utviklet seg vesentlig de siste årene – synliggjort blant annet ved at ledende, konservative teologer i pinsebevegelsen har snudd i homofilispørsmålet. Omfanget av konverteringsterapilignende aktivitet kan altså være vesentlig mindre i dag – som er det som er relevant for et lovforslag. Og saken er den at så langt vi vet, ville en overskrift av typen «noen hundre mennesker står i fare for å utsettes for konverteringsterapi det neste tiåret» være omtrent akkurat like plausibel som å si at «1 av 4 religiøse skeive har opplevd forsøk på homoterapi». Da ville kanskje mer målrettede tiltak ha like god effekt som vidtrekkende forbud?

Pågående lovsak

Funnene i Bufdirs undersøkelse, spesielt de kvalitative, kan være av interesse. Det er åpenbart negativt om personer lider under sterk sosial kontroll og ufrihet med utgangspunkt i sin legning og identitet.

Men det kvantitative innsalget er likevel misvisende støy når konteksten er at Stortinget nettopp nå har regjeringens forslag til forbud mot konverteringsterapi til behandling.

Som høringssvarene tydelig viser, er det flere aspekter ved lovforslaget som kan ha problematiske konsekvenser, eller som i det minste bør vurderes nøye. Det er for eksempel vanskelige grensedragninger mot religionsfrihet, mot frivillig samtale, og hvordan loven vil ramme forsøk på å stille kritiske spørsmål til personer som vil endre sosialt kjønn. Det siste kan implisere irreversibel medisinsk behandling – og en del av dem som angrer i etterkant, skulle nettopp ønske at de hadde fått flere kritiske spørsmål i forkant.

Nylig ble det storm da SSB publiserte en artikkel om temperatursvingninger og klimamodeller. Artikkelen har ifølge de fleste klimaforskere klare svakheter med både metode og data. En slik reaksjon er kanskje forståelig når forskning med klare svakheter gir en konklusjon man også ikke liker. Men Bufdirs rapport har trolig enda større metodesvakheter – i hvert fall hvis den skal brukes til å si noe kvantitativt. Likevel tas den for god fisk av mediene, som kanskje synes konklusjonen er spiselig og ønskelig.

NRK gjentok i hvert fall på nyhetsmorgen i dag tallet om at 1 av 4 religiøse skeive har opplevd forsøk på konverteringsterapi. Når spørsmålet er så aktuelt, og Stortinget behandler en lov som vil innføre ett av svært få sosiale forbud mot frivillige relasjoner, bør man være langt mer varsom med å rapportere omfangsstudier som ikke holder metodisk vann.

Dele
E-post
Facebook
Twitter
LinkedIn
Bli med i diskusjonen
Flere

Aktuelle nyheter

Medisin

Skottland responderer på Cass-rapporten

Skottlands regjeringsparti Scottish National Party (SNP) suspenderer bruken av pubertetsblokkere i en stor helomvending, etter å ha lest en knusende britisk rapport av barnelegen Hilary

Foto: Cecilie Johnsen fra Unsplash

MF beklager overfor skeive

– I år flagger vi med regnbueflagget i juni måned for å markere og synliggjøre mangfold, toleranse og inkludering. Det sa rektoren ved MF vitenskapelig