En religion som kan legge verden øde

³¹ Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. ³² Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»

Johannes 8, 31–32

Fredag 20. juni heiste biskop i Oslo, Sunniva Gylver, pride-flagget utenfor byens domkirke. I Bergen har også biskop Ragnhild Jepsen bestemt seg for å delta i feiringen av pride, og forklarer årsaken slik til Vårt Land:

Eg meiner betydninga av at kyrkja viser denne solidariteten er så stor at no må det vere mitt største fokus.

Det er fordi eg vil vere med å synleggjere at ein ikkje kan ekskludere nokon frå Guds kjærleik.

Og så er det også ei solidaritetshandling som går ut over det. Det er stemmer i offentlegheita som viser aktiv motstand og hatytringar med folk som har LHBT+-identitet.

På spørsmål fra Vårt Land om hva hun tror Jesus ville sagt, svarer hun:

Eg trur at me følgjer i Jesu fotspor når me kjempar for likeverdet og for respekten mellom oss og synleggjer medmenneskelegdom og respekt for kvarandre.

Er det mulig å være uenig med biskopene uten å falle i grøften sammen med de påstått hatefulle? Er det mulig å være uenig med biskopen og samtidig opptre medmenneskelig?

En av kirkens store tenkere og fremste formidlere av den kristne tros mangfoldighet, var G.K. Chesterton (1874–1936). Jeg er en av dem som stadig vender tilbake til hans undervisning om kirkens rolle i samfunnet, og han er absolutt aktuell også i vår tid. I boka «Ortodoksi» tok han et kraftig oppgjør med dem som angriper kristendommen for at den enten bare er det ene eller det andre, fred eller krig. Et av Chestertons mål var å vise at det alltid har vært kirkens mål å holde to farger opp på samme tid, men uten å blande dem sammen.

Middelalderens pasifister ble munker, mens krigerne ble korsfarere, begge deler like godt og riktig fra kirkens ståsted, og Chesterton skriver:

Pasifistene forsikrer oss alltid om at når løven legger seg ved siden av lammet, da blir den som et lam. Men det er brutal anneksjonslyst og imperialisme fra lammets side. Det betyr jo ganske enkelt at lammet sluker løven i stedet for, som ellers, at løven sluker lammet. Det virkelige problemet er: Kan løven legge seg ved siden av lammet og fremdeles beholde sin kongelige villskap? Det er dette problemet kirken har prøvd å løse, og miraklet er at det lykkes.

Chesterton mener at det er denne oppdagelsen, at det er mulig å være barmhjertig, men samtidig streng, som var den nye likevekten i den kristne etikken. Han mener at hedenskapet er som en marmorsøyle som beholder sin reisning på grunn av de symmetriske proporsjoner, mens kristendommen er som en kjempemessig forreven og eventyrlig klippe som svaier ved den minste berøring, men den har allikevel tronet i årtusener fordi alle dens besynderlige utvekster holder den nøyaktig i likevekt.

Samtidig er Chesterton klar på at kirken veldig lett kan la seg bli misbrukt, og da særlig hvis man svekker den ene tanken i forhold til en annen. Han peker på at den kristne hyrden ikke leder en flokk av sauer, men en horde av okser og tigre, av forferdelige idealer og fortærende dogmer, alle sammen sterke nok til å lage falske religioner med makt til å legge verden øde.

Det var derfor så nødvendig å definere troens læresetninger så bestemt som mulig, også for at menneskene skulle få nyte alminnelige friheter, og når han skriver følgende, vet vi at han ville reagert på en kirke som tror at det å feire pride er veien å gå.

Chesterton skriver nemlig:

Kirken har aldri vært spak og medgjørlig, den har aldri vært respektabel. Det ville vært det letteste å ta imot arianismens jordiske makt. I det kalvinistiske syttende århundre ville det vært lett å falle i predestinasjonslærens avgrunn. Det er lett å være gal, det er lett å være kjetter. Det er alltid lett å la tidsånden få herredømmet, vanskeligheten er å beholde tøylene selv. Det er alltid lett å være moderne, akkurat som det er lett å være snobb. Å gå i disse fellene som mote etter mote og sekt etter sekt har stilt opp langs kristendommens vei, med all den villfarelse og alle de overdrivelser de representerer – det ville i sannhet ha vært lett. Det er alltid meget enkelt å falle, det er uendelig mange vinkler som fører til fall, og det er bare én som gjør at vi står.

Pride, en bevegelse som avviser enhver lære som sier at samliv og kjønn handler om mer enn samtykke, frontkolliderer med kristendommens etikk. I pride er det ingen grenser tilbake. Ønsket om å vise omsorg og medmenneskelighet visker ut kravet om å leve i overenstemmelse med de krav Gud har satt. Vi har ikke lenger noe ønske om å forstå hvorfor Gud har gitt oss dem. For å si det med Chesterton: Vi har falt ned i en avgrunn der det eneste vi finner, er et krav om ubetinget omsorg.

Årsaken til kirkens snuoperasjon er tydelig: Kirken har blitt overtatt av lammet, og det har fått en nærmest eneveldig makt. Det finnes ikke lenger opposisjon. Budskapet er entydig: Kirkens viktigste oppgave er å gi omsorg og inkludere alle og være medgjørlig overfor omgivelsenes krav. Løven har ikke lenger evne til å sette grenser og kjempe. Hans posisjon er ikke bare redusert, han er fjernet fra det offentlige rom. Ingenting skal få ødelegge kravet om harmoni og troen på det tolerante og inkluderende mangfoldet.

Noen finner kanskje påstanden provoserende, men det er en gjennomført feminisering av både kirke og samfunn vi er vitne til. Det er, for å si det forsiktig, ikke mye maskulinitet å finne i en pride-parade eller i måten vi forsvarer våre grenser og vår frihet.

Denne feminiseringen er ikke nødvendigvis tilsiktet, men den er en konsekvens av å overgi seg til tidsånden. Kirken, og hele samfunnet med den, har overgitt seg til en sekt hvis krav om omsorg og aksept knapt kjenner noen grenser. De som mener at dette også er kristendommens eneste program, opplever seg også forpliktet til å støtte dem, selv om det innebærer at vi lar helvetet invadere himmelen.

Men dette mangfoldet inkluderer ikke dem som mener at løven fortsatt må spille en rolle, de som mener at Jesus, fordi det var nødvendig, også refset og satte grenser, og som våget å si: Gå bort, og synd ikke mer. Ikke fordi han misliker mennesket, men fordi han elsker oss mer enn noe annet.

Men: Hvis vi ikke lar Gud sette grenser, vil også friheten og kjærligheten forsvinne. Det er et av sannhetens tilsynelatende paradokser, men som vi erfarer det stadig oftere. Selv om våre biskoper sier at de aksepterer to syn på ekteskapet, har de ingen aksept for dem som mener at likekjønnet samliv er uforenlig med Guds vilje. Og årsaken er like enkel som den er skremmende: Det likekjønnede ekteskapet er bygget på en løgn, og i motsetning til sannheten må løgnen forsvares med nye løgner, også i kirken. Derfor flagger våre biskoper, både for å fremheve sin egen påståtte evne til å elske, men også for å vise at alle er nødt til å innordne seg, ettersom enhver som sier dem imot, er både hatefulle og ekskluderende. De av oss som sier imot, er altså ikke lenger medmenneskelige.

Vi er i ferd med å få en religion som kan legge verden øde, og den endrer ikke kurs uten at noen av oss, med Guds hjelp, tar opp kampen.

Først på trykk i Document.no