Skriver

Samlivsutvalgets manglende barneperspektiv

Kan kirken akseptere og velsigne at likekjønnede par skaffer seg planlagt farløse og morløse barn? Har ikke kirken et gudegitt mandat til å forsvare barns rett til sine egne foreldre?, spør Øivind Benestad i sin kronikk.

I de­bat­ten om­kring Sam­livs­ut­val­gets ut­red­ning er det grunn­leg­gen­de vik­tig å fo­ku­se­re på barne­per­spek­ti­vet. Barn og deres ret­tig­he­ter er nem­lig ulø­se­lig for­bun­det med ek­te­skap som in­sti­tu­sjon og ska­per­ord­ning.

Jeg vil i denne kronikken be­skri­ve hvor­for jeg og mange andre mener at barns si­tua­sjon all­tid må være et sen­tralt ele­ment i kir­kens ek­te­skaps­for­stå­el­se. Men først noen inn­le­den­de kom­men­ta­rer:

Krys­tall­klar av­vis­ning

Før fel­les ek­te­skaps­lov ble ved­tatt av Stor­tin­get i juni 2008, fikk kir­ke­li­ge in­stan­ser mu­lig­het til å ut­ta­le seg i en hø­rings­run­de. Så å si samt­li­ge var en­ty­di­ge i sin av­vis­ning av den kjønns­nøy­tra­le ek­te­skaps­ideo­lo­gi­en.

De enes­te unn­ta­ke­ne var bis­ko­pe­ne i Hamar og Sør-Hå­lo­ga­land.

I 2007 stem­te 83 pro­sent av Kirke­mø­tet mot po­li­ti­ker­nes pla­ner om en kjønns­nøy­tral ek­te­skaps­lov. I 2006 ut­tal­te 16 av Læ­re­nemn­das 20 med­lem­mer at kir­ken ikke kan side­stil­le like­kjøn­net sam­liv med ek­te­skap. I 2004 og 2005 av­vis­te bis­ko­pe­ne en­stem­mig (inkludert Stål­sett og Køhn) en kjønns­nøy­tral ek­te­skaps­for­stå­el­se.

I 1997 stil­te et sam­let bispe­møte seg bak føl­gen­de for­mu­le­ring: «Å side­stil­le he­te­ro­filt ek­te­skap med ho­mo­filt sam­liv er i strid med grunn­leg­gen­de etis­ke prin­sip­per i Bi­be­len og må anses som kirke­split­ten­de vrang­lære.»

Ig­no­re­rer nes­ten alt

På bak­grunn av denne mas­si­ve mot­stan­den er det opp­sikts­vek­ken­de at fler­tal­let i Sam­livs­ut­val­get ig­no­re­rer nes­ten alt det som bis­ko­pe­ne, Læ­re­nemn­da og Kirke­mø­tet har ut­talt de siste 15 årene.

Uten et fnugg av ny inn­sikt gjør man en 180 gra­ders hel­om­ven­ding og an­be­fa­ler at kir­ken nå om­de­fi­ne­rer ek­te­ska­pet i sine grunn­vol­ler. Kir­kens ek­te­skaps­teo­lo­gi drei­er seg om grunn­leg­gen­de spørs­mål for barn, fa­mi­lie, kirke og sam­funn.

Teo­lo­gisk er vi nede på grunn­fjel­let i kir­kens ska­pel­ses­teo­lo­gi og be­kjen­nel­se: ek­te­ska­pet som en av Guds grunn­leg­gen­de ska­per­ord­nin­ger, barns rett til mor og far, be­tyd­nin­gen av kjønns­po­la­ri­te­ten mel­lom mann og kvin­ne, be­tyd­nin­gen av bio­lo­gisk for­eldre­skap og blods­bånd, og Bi­be­lens auto­ri­tet i sam­livs­spørs­mål.

Part­ner­skap = ek­te­skap?

I ut­red­nin­gen blir part­ner­skap og like­kjøn­net ek­te­skap fram­stilt som til­nær­met iden­tis­ke stør­rel­ser. Det er selv­sagt ikke til­fel­le. Før part­ner­skaps­lo­ven ble av­skaf­fet 1. ja­nu­ar 2009, var ek­te­skap og part­ner­skap svært like når det gjaldt ju­ri­dis­ke ret­tig­he­ter og plik­ter. Men det ek­sis­ter­te én fun­da­men­tal for­skjell, nem­lig barn.

Part­ne­re hadde ikke rett til å skaf­fe seg barn på kuns­tig vis eller ved adop­sjon. Part­ner­skaps­in­sti­tu­sjo­nen var de­sig­net for voks­ne.

Alt det som kir­ke­li­ge or­ga­ner har ut­talt om ho­mo­filt sam­liv de siste årene, har vært med part­ner­skaps­in­sti­tu­sjo­nen som bak­tep­pe. Man har kon­se­kvent snak­ket om voks­ne par uten barn.

Barn som ret­tig­het

Den nye ek­te­skaps­lo­ven end­ret si­tua­sjo­nen ra­di­kalt. Barn blir nå be­trak­tet som en ret­tig­het for like­kjøn­ne­de par. For­skjel­len på det tid­li­ge­re part­ner­ska­pet og da­gens like­kjøn­ne­de ek­te­skap er der­for svært stor når man leg­ger barne­per­spek­ti­vet til grunn.

På tross av dette sier Sam­livs­ut­val­get på side 38 at alt det kir­ken hit­til har ut­talt om per­soner i re­gist­rert part­ner­skap, «må nå bety like­kjøn­net ek­te­skap». Man over­fø­rer altså alle kir­ke­li­ge ut­ta­lel­ser om part­ner­skap til nå å gjel­de like­kjøn­net ek­te­skap. Dette er en lo­gisk og teo­lo­gisk kort­slut­ning med svært al­vor­li­ge føl­ger.

I denne sam­men­heng er det klar­gjø­ren­de å minne om at det samme Kirke­mø­tet som i 2007 åpnet for kir­ke­lig an­set­tel­se av per­soner i part­ner­skap, med over­vel­den­de fler­tall av­vis­te re­gje­rin­gens for­slag til kjønns­nøy­tral ek­te­skaps­lov.

I 2007 tok altså Kirke­mø­tet kon­se­kven­sen av at part­ner­skap og ek­te­skap er ve­sens­for­skjel­li­ge sam­livs­in­sti­tu­sjo­ner. I 2013 ig­no­re­rer Sam­livs­ut­val­get denne inn­ly­sen­de kjens­gjer­nin­gen. Dette un­der­gra­ver ut­val­gets tro­ver­dig­het og kon­klu­sjo­ner.

Er barn uve­sent­lig?

Det mest opp­sikts­vek­ken­de og kri­tikk­ver­di­ge ved hele sam­livs­ut­red­nin­gen er etter min me­ning at den ikke på en grun­dig måte tar opp barns si­tua­sjon i like­kjøn­ne­de ek­te­skap.

Av ufor­ståe­li­ge grun­ner in­for­me­rer ut­val­get på side 11 at de har valgt å ikke gå sær­lig inn i te­ma­tik­ken om­kring barn. Den tro­lig vik­tigs­te av alle inn­ven­din­ger mot like­kjøn­net ek­te­skap blir altså ute­latt!

Å de­fi­ne­re barn som et ube­ty­de­lig eller pe­ri­fert punkt i en ut­red­ning om kris­ten ek­te­skaps­teo­lo­gi, er ufor­ståe­lig – for å si det for­sik­tig. Denne svak­he­ten ved ut­red­nin­gen er så grunn­leg­gen­de at dens nytte­ver­di som res­surs for den vi­de­re de­bat­ten, blir al­vor­lig svek­ket.

Noe av det aller vik­tigs­te mang­ler, fordi barne­per­spek­ti­vet i prak­sis er usyn­lig­gjort. Bort­sett fra gode og vik­ti­ge re­flek­sjo­ner fra mindre­tal­let på side 70-72, er det vok­sen­per­spek­ti­vet som do­mi­ne­rer gjen­nom hele ut­red­nin­gen.

Dette er dra­ma­tisk for en kirke som øns­ker å tale bar­nets sak og ha Jesu for­hold til barn som for­bil­de. Kan kir­ken ak­sep­te­re og vel­sig­ne at like­kjøn­ne­de par skaf­fer seg plan­lagt far­løse og mor­løse barn? Har ikke kir­ken et gud­gitt man­dat til å for­sva­re barns rett til sine egne for­eld­re?

Et ja til barne­mar­ke­det

Ek­te­skap og barn hører ulø­se­lig sam­men – både bio­lo­gisk, bi­belsk, his­to­risk, kul­tu­relt og i da­gens lov­giv­ning.

Hvis man sier ja til at kir­ken bør vie og vel­sig­ne like­kjøn­ne­de par, sier man nød­ven­dig­vis også ja til det in­ter­na­sjo­na­le barne­mar­ke­det – med kjøp og salg av sæd og egg, do­no­rer og sur­ro­gat­mød­re.

Dette blir en del av pak­ken, enten man liker det eller ei. Mye av ho­mo­re­to­rik­ken om­kring slag­or­det «like­stil­ling» drei­er seg nett­opp om ret­ten til barn.

Etter­som like­kjøn­ne­de par ikke kan få barn sam­men, men al­li­ke­vel har fått en lov­fes­tet rett til å skaf­fe seg barn, må de nød­ven­dig­vis be­nyt­te seg av barne­mar­ke­det.

Men for ut­val­gets fler­tall lig­ger denne pro­ble­ma­tik­ken uten­for syns­fel­tet. Mener de at kir­ken kan inn­føre en like­kjøn­net ek­te­skaps­teo­lo­gi uten å ha noen me­ning om plan­lagt far­løse og mor­løse barn? Eller mener de at kir­ken bare bør vie like­kjøn­ne­de par som lover at de aldri vil skaf­fe seg mor­løse eller far­løse barn? Eller synes de det er helt greit å side­stil­le mor og far med barne­mar­ke­dets tje­nes­ter?

Fem lover på én dag

Han­del med sæd og egg, do­no­rer og sur­ro­gat­mød­re er en in­te­grert del av ideo­lo­gi­en som lig­ger bak den kjønns­nøy­tra­le ek­te­skaps­lo­ven. Mu­lig­he­ten for å kunne skaf­fe seg barn var ho­ved­grun­nen til at ak­ti­vis­te­ne øns­ket å er­stat­te part­ner­skaps­lo­ven med en kjønns­nøy­tral ek­te­skaps­lov.

Ek­te­skaps­re­for­men i juni 2008, der fem lover ble end­ret på samme dag, var først og fremst en ra­di­kal barne­re­form. Barn ble fra­tatt sin rett til mor og far, mens kvin­ne­li­ge par fikk en lov­fes­tet rett til å skaf­fe seg far­løse barn ved as­sis­tert be­frukt­ning. Iføl­ge Barne­lo­ven 4a har barn med «med­mor» ikke noen far. l

Til­pas­se og om­de­fi­ne­re

I ste­det for å ta et opp­gjør med denne barne­fiendt­li­ge ideo­lo­gi­en, gjør ut­val­gets fler­tall etter min me­ning et ufor­svar­lig kne­fall. Sta­tens fa­mi­lie-ideo­lo­gi front­kol­li­de­rer med kir­kens ska­pel­ses­teo­lo­gi an­gå­en­de ek­te­skap og for­eldre­skap, for­plant­ning og fa­mi­lie, barn og bio­lo­gis­ke re­la­sjo­ner.

Al­li­ke­vel mener ut­val­gets fler­tall at kir­ken bør til­pas­se seg og om­de­fi­ne­re hele ska­pel­ses­teo­lo­gi­en på fa­mi­lie­om­rå­det. Dette er så de­fen­sivt på bar­nas og ek­te­ska­pets vegne at det er pin­lig – ikke minst på bak­grunn av alt det ster­ke og vek­ti­ge som kir­ken har ut­talt om ek­te­ska­pet de siste 15 årene.

Har ikke kir­ken stør­re tro på sin egen teo­lo­gi og på sitt gud­git­te kall til å tale bar­nas sak?

Vi er mange som ikke kom­mer til å sitte stil­le og se på at kir­kens sam­livs­teo­lo­gi blir bygd på en rekke usann­he­ter – for ek­sem­pel at barn ikke tren­ger far, at mor kan byt­tes ut med en mann, at mor-far-barn-re­la­sjo­nen ikke er unik, at ek­te­ska­pet er en elas­tisk in­sti­tu­sjon som i prin­sip­pet kan end­res til hva som helst ved sim­pelt fler­tall på et Kirke­møte. For mange av oss er dette en kamp for vårt eget kirke­med­lem­skap. Saken er et vann­skille­spørs­mål med store kon­se­kven­ser.

Uhold­bar stra­te­gi

Fordi Stor­tin­get har av­skaf­fet part­ner­skaps­lo­ven, mener Sam­livs­ut­val­gets fler­tall at kir­ken må til­pas­se seg den nye si­tua­sjo­nen og endre ska­pel­ses­teo­lo­gi­en på fa­mi­lie­om­rå­det. Dette er med re­spekt å melde en sær­de­les dår­lig stra­te­gi. Det er ikke kir­kens an­svar at part­ner­skaps­lo­ven er av­skaf­fet.

Det er fak­tisk ho­moak­ti­vis­ter og po­li­ti­ke­re som har øns­ket det slik, selv om de viss­te at kir­ken ville ha mye vans­ke­li­ge­re for å ak­sep­te­re et kjønns­nøy­tra­li­sert ek­te­skap enn en vi­dere­ut­vik­ling av part­ner­skaps­in­sti­tu­sjo­nen. Nå må de ta kon­se­kven­se­ne av sine stra­te­gis­ke valg og ikke for­ven­te at kir­ken plut­se­lig skal oppgi sin dy­pes­te over­be­vis­ning om ek­te­skap, fa­mi­lie og barn.

Å endre ek­te­ska­pet i sine grunn­vol­ler fordi man synes synd på like­kjøn­ne­de par, er en skjør grunn­voll å bygge så grunn­leg­gen­de end­rin­ger på – ikke minst fordi barn er en stemme­løs tredje­part. Ved å bruke barne­per­spek­ti­vet av­slø­rer man lett den for­fø­ren­de re­to­rik­ken om ret­tig­he­ter og dis­kri­mi­ne­ring.

Det er fak­tisk barna som blir nek­tet gud­git­te ret­tig­he­ter hvis kir­ken be­gyn­ner å de­fi­ne­re like­kjøn­ne­de par­for­hold som ek­te­skap, og det er barn som blir ut­satt for dis­kri­mi­ne­ring der­som kir­ken de­fi­ne­rer far eller mor som over­flø­dig i barns liv.

Ska­per­ord­ning og de­kon­struk­sjon

At ek­te­ska­pet er en av Guds fun­da­men­ta­le ska­per­ord­nin­ger, in­ne­bæ­rer at det er inn­stif­tet av Gud og vil­let av ham. Det er en uni­ver­sell ord­ning som er grunn­leg­gen­de vik­tig for alle, og som man ikke be­hø­ver å være kris­ten for å leve i og inn­ret­te seg etter.

Der­for har da også alle kul­tu­rer og si­vi­li­sa­sjo­ner til alle tider prak­ti­sert denne ord­nin­gen, ikke minst fordi den er bio­lo­gisk for­ank­ret: Mor, far og fel­les barn.

Denne ek­te­skaps­for­stå­el­sen er en del av na­tur­ret­ten, som lig­ger til grunn for FNs Men­neske­ret­tig­hets­er­klæ­ring (Art 16). Der for­ut­set­tes det at ek­te­ska­pet er et for­hold mel­lom mann og kvin­ne. FNs Barne­kon­ven­sjon 7.1 byg­ger på samme fun­da­ment og gir barn rett til å kjen­ne sine for­eld­re og få om­sorg fra dem.

Stor­tin­get har satt i gang en de­kon­struk­sjon av ek­te­ska­pet og av mor-far-barn-re­la­sjo­nen som sam­fun­nets grunn­cel­le. Etter min me­ning kan kir­ken aldri følge sta­ten i dette ra­di­ka­le sam­funns­eks­pe­ri­men­tet med barn som for­søks­per­soner.

Kir­ken må tvert imot være en pro­fe­tisk røst som taler bar­nets sak. Det er dens kall.

Øivind Benestad

Dele
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on pinterest
Pinterest
Share on linkedin
LinkedIn
Relaterte saker
Foto: Lensmannskontor, privat

Et farlig forbud mot «konverteringsterapi»

Etter VGTV-serien «Homoterapi» med Morten Hegseth høsten 2019, oppsto en mediestorm mot kristne kirkesamfunn og organisasjoner som Til Helhet. I sommer igangsatte Solberg-regjeringen en lovutredning

Illustrasjonsbilde: Norges lover

Lover og ulover

Vanligvis i denne spalten skriver jeg om forhold relatert til Israel og Midtøsten. Men spalten heter «I fokus», og i disse dager er det en