Skriver

Samlivsutvalgets manglende barneperspektiv

Kan kirken akseptere og velsigne at likekjønnede par skaffer seg planlagt farløse og morløse barn? Har ikke kirken et gudegitt mandat til å forsvare barns rett til sine egne foreldre?, spør Øivind Benestad i sin kronikk.

I de­bat­ten om­kring Sam­livs­ut­val­gets ut­red­ning er det grunn­leg­gen­de vik­tig å fo­ku­se­re på barne­per­spek­ti­vet. Barn og deres ret­tig­he­ter er nem­lig ulø­se­lig for­bun­det med ek­te­skap som in­sti­tu­sjon og ska­per­ord­ning.

Jeg vil i denne kronikken be­skri­ve hvor­for jeg og mange andre mener at barns si­tua­sjon all­tid må være et sen­tralt ele­ment i kir­kens ek­te­skaps­for­stå­el­se. Men først noen inn­le­den­de kom­men­ta­rer:

Krys­tall­klar av­vis­ning

Før fel­les ek­te­skaps­lov ble ved­tatt av Stor­tin­get i juni 2008, fikk kir­ke­li­ge in­stan­ser mu­lig­het til å ut­ta­le seg i en hø­rings­run­de. Så å si samt­li­ge var en­ty­di­ge i sin av­vis­ning av den kjønns­nøy­tra­le ek­te­skaps­ideo­lo­gi­en.

De enes­te unn­ta­ke­ne var bis­ko­pe­ne i Hamar og Sør-Hå­lo­ga­land.

I 2007 stem­te 83 pro­sent av Kirke­mø­tet mot po­li­ti­ker­nes pla­ner om en kjønns­nøy­tral ek­te­skaps­lov. I 2006 ut­tal­te 16 av Læ­re­nemn­das 20 med­lem­mer at kir­ken ikke kan side­stil­le like­kjøn­net sam­liv med ek­te­skap. I 2004 og 2005 av­vis­te bis­ko­pe­ne en­stem­mig (inkludert Stål­sett og Køhn) en kjønns­nøy­tral ek­te­skaps­for­stå­el­se.

I 1997 stil­te et sam­let bispe­møte seg bak føl­gen­de for­mu­le­ring: «Å side­stil­le he­te­ro­filt ek­te­skap med ho­mo­filt sam­liv er i strid med grunn­leg­gen­de etis­ke prin­sip­per i Bi­be­len og må anses som kirke­split­ten­de vrang­lære.»

Ig­no­re­rer nes­ten alt

På bak­grunn av denne mas­si­ve mot­stan­den er det opp­sikts­vek­ken­de at fler­tal­let i Sam­livs­ut­val­get ig­no­re­rer nes­ten alt det som bis­ko­pe­ne, Læ­re­nemn­da og Kirke­mø­tet har ut­talt de siste 15 årene.

Uten et fnugg av ny inn­sikt gjør man en 180 gra­ders hel­om­ven­ding og an­be­fa­ler at kir­ken nå om­de­fi­ne­rer ek­te­ska­pet i sine grunn­vol­ler. Kir­kens ek­te­skaps­teo­lo­gi drei­er seg om grunn­leg­gen­de spørs­mål for barn, fa­mi­lie, kirke og sam­funn.

Teo­lo­gisk er vi nede på grunn­fjel­let i kir­kens ska­pel­ses­teo­lo­gi og be­kjen­nel­se: ek­te­ska­pet som en av Guds grunn­leg­gen­de ska­per­ord­nin­ger, barns rett til mor og far, be­tyd­nin­gen av kjønns­po­la­ri­te­ten mel­lom mann og kvin­ne, be­tyd­nin­gen av bio­lo­gisk for­eldre­skap og blods­bånd, og Bi­be­lens auto­ri­tet i sam­livs­spørs­mål.

Part­ner­skap = ek­te­skap?

I ut­red­nin­gen blir part­ner­skap og like­kjøn­net ek­te­skap fram­stilt som til­nær­met iden­tis­ke stør­rel­ser. Det er selv­sagt ikke til­fel­le. Før part­ner­skaps­lo­ven ble av­skaf­fet 1. ja­nu­ar 2009, var ek­te­skap og part­ner­skap svært like når det gjaldt ju­ri­dis­ke ret­tig­he­ter og plik­ter. Men det ek­sis­ter­te én fun­da­men­tal for­skjell, nem­lig barn.

Part­ne­re hadde ikke rett til å skaf­fe seg barn på kuns­tig vis eller ved adop­sjon. Part­ner­skaps­in­sti­tu­sjo­nen var de­sig­net for voks­ne.

Alt det som kir­ke­li­ge or­ga­ner har ut­talt om ho­mo­filt sam­liv de siste årene, har vært med part­ner­skaps­in­sti­tu­sjo­nen som bak­tep­pe. Man har kon­se­kvent snak­ket om voks­ne par uten barn.

Barn som ret­tig­het

Den nye ek­te­skaps­lo­ven end­ret si­tua­sjo­nen ra­di­kalt. Barn blir nå be­trak­tet som en ret­tig­het for like­kjøn­ne­de par. For­skjel­len på det tid­li­ge­re part­ner­ska­pet og da­gens like­kjøn­ne­de ek­te­skap er der­for svært stor når man leg­ger barne­per­spek­ti­vet til grunn.

På tross av dette sier Sam­livs­ut­val­get på side 38 at alt det kir­ken hit­til har ut­talt om per­soner i re­gist­rert part­ner­skap, «må nå bety like­kjøn­net ek­te­skap». Man over­fø­rer altså alle kir­ke­li­ge ut­ta­lel­ser om part­ner­skap til nå å gjel­de like­kjøn­net ek­te­skap. Dette er en lo­gisk og teo­lo­gisk kort­slut­ning med svært al­vor­li­ge føl­ger.

I denne sam­men­heng er det klar­gjø­ren­de å minne om at det samme Kirke­mø­tet som i 2007 åpnet for kir­ke­lig an­set­tel­se av per­soner i part­ner­skap, med over­vel­den­de fler­tall av­vis­te re­gje­rin­gens for­slag til kjønns­nøy­tral ek­te­skaps­lov.

I 2007 tok altså Kirke­mø­tet kon­se­kven­sen av at part­ner­skap og ek­te­skap er ve­sens­for­skjel­li­ge sam­livs­in­sti­tu­sjo­ner. I 2013 ig­no­re­rer Sam­livs­ut­val­get denne inn­ly­sen­de kjens­gjer­nin­gen. Dette un­der­gra­ver ut­val­gets tro­ver­dig­het og kon­klu­sjo­ner.

Er barn uve­sent­lig?

Det mest opp­sikts­vek­ken­de og kri­tikk­ver­di­ge ved hele sam­livs­ut­red­nin­gen er etter min me­ning at den ikke på en grun­dig måte tar opp barns si­tua­sjon i like­kjøn­ne­de ek­te­skap.

Av ufor­ståe­li­ge grun­ner in­for­me­rer ut­val­get på side 11 at de har valgt å ikke gå sær­lig inn i te­ma­tik­ken om­kring barn. Den tro­lig vik­tigs­te av alle inn­ven­din­ger mot like­kjøn­net ek­te­skap blir altså ute­latt!

Å de­fi­ne­re barn som et ube­ty­de­lig eller pe­ri­fert punkt i en ut­red­ning om kris­ten ek­te­skaps­teo­lo­gi, er ufor­ståe­lig – for å si det for­sik­tig. Denne svak­he­ten ved ut­red­nin­gen er så grunn­leg­gen­de at dens nytte­ver­di som res­surs for den vi­de­re de­bat­ten, blir al­vor­lig svek­ket.

Noe av det aller vik­tigs­te mang­ler, fordi barne­per­spek­ti­vet i prak­sis er usyn­lig­gjort. Bort­sett fra gode og vik­ti­ge re­flek­sjo­ner fra mindre­tal­let på side 70-72, er det vok­sen­per­spek­ti­vet som do­mi­ne­rer gjen­nom hele ut­red­nin­gen.

Dette er dra­ma­tisk for en kirke som øns­ker å tale bar­nets sak og ha Jesu for­hold til barn som for­bil­de. Kan kir­ken ak­sep­te­re og vel­sig­ne at like­kjøn­ne­de par skaf­fer seg plan­lagt far­løse og mor­løse barn? Har ikke kir­ken et gud­gitt man­dat til å for­sva­re barns rett til sine egne for­eld­re?

Et ja til barne­mar­ke­det

Ek­te­skap og barn hører ulø­se­lig sam­men – både bio­lo­gisk, bi­belsk, his­to­risk, kul­tu­relt og i da­gens lov­giv­ning.

Hvis man sier ja til at kir­ken bør vie og vel­sig­ne like­kjøn­ne­de par, sier man nød­ven­dig­vis også ja til det in­ter­na­sjo­na­le barne­mar­ke­det – med kjøp og salg av sæd og egg, do­no­rer og sur­ro­gat­mød­re.

Dette blir en del av pak­ken, enten man liker det eller ei. Mye av ho­mo­re­to­rik­ken om­kring slag­or­det «like­stil­ling» drei­er seg nett­opp om ret­ten til barn.

Etter­som like­kjøn­ne­de par ikke kan få barn sam­men, men al­li­ke­vel har fått en lov­fes­tet rett til å skaf­fe seg barn, må de nød­ven­dig­vis be­nyt­te seg av barne­mar­ke­det.

Men for ut­val­gets fler­tall lig­ger denne pro­ble­ma­tik­ken uten­for syns­fel­tet. Mener de at kir­ken kan inn­føre en like­kjøn­net ek­te­skaps­teo­lo­gi uten å ha noen me­ning om plan­lagt far­løse og mor­løse barn? Eller mener de at kir­ken bare bør vie like­kjøn­ne­de par som lover at de aldri vil skaf­fe seg mor­løse eller far­løse barn? Eller synes de det er helt greit å side­stil­le mor og far med barne­mar­ke­dets tje­nes­ter?

Fem lover på én dag

Han­del med sæd og egg, do­no­rer og sur­ro­gat­mød­re er en in­te­grert del av ideo­lo­gi­en som lig­ger bak den kjønns­nøy­tra­le ek­te­skaps­lo­ven. Mu­lig­he­ten for å kunne skaf­fe seg barn var ho­ved­grun­nen til at ak­ti­vis­te­ne øns­ket å er­stat­te part­ner­skaps­lo­ven med en kjønns­nøy­tral ek­te­skaps­lov.

Ek­te­skaps­re­for­men i juni 2008, der fem lover ble end­ret på samme dag, var først og fremst en ra­di­kal barne­re­form. Barn ble fra­tatt sin rett til mor og far, mens kvin­ne­li­ge par fikk en lov­fes­tet rett til å skaf­fe seg far­løse barn ved as­sis­tert be­frukt­ning. Iføl­ge Barne­lo­ven 4a har barn med «med­mor» ikke noen far. l

Til­pas­se og om­de­fi­ne­re

I ste­det for å ta et opp­gjør med denne barne­fiendt­li­ge ideo­lo­gi­en, gjør ut­val­gets fler­tall etter min me­ning et ufor­svar­lig kne­fall. Sta­tens fa­mi­lie-ideo­lo­gi front­kol­li­de­rer med kir­kens ska­pel­ses­teo­lo­gi an­gå­en­de ek­te­skap og for­eldre­skap, for­plant­ning og fa­mi­lie, barn og bio­lo­gis­ke re­la­sjo­ner.

Al­li­ke­vel mener ut­val­gets fler­tall at kir­ken bør til­pas­se seg og om­de­fi­ne­re hele ska­pel­ses­teo­lo­gi­en på fa­mi­lie­om­rå­det. Dette er så de­fen­sivt på bar­nas og ek­te­ska­pets vegne at det er pin­lig – ikke minst på bak­grunn av alt det ster­ke og vek­ti­ge som kir­ken har ut­talt om ek­te­ska­pet de siste 15 årene.

Har ikke kir­ken stør­re tro på sin egen teo­lo­gi og på sitt gud­git­te kall til å tale bar­nas sak?

Vi er mange som ikke kom­mer til å sitte stil­le og se på at kir­kens sam­livs­teo­lo­gi blir bygd på en rekke usann­he­ter – for ek­sem­pel at barn ikke tren­ger far, at mor kan byt­tes ut med en mann, at mor-far-barn-re­la­sjo­nen ikke er unik, at ek­te­ska­pet er en elas­tisk in­sti­tu­sjon som i prin­sip­pet kan end­res til hva som helst ved sim­pelt fler­tall på et Kirke­møte. For mange av oss er dette en kamp for vårt eget kirke­med­lem­skap. Saken er et vann­skille­spørs­mål med store kon­se­kven­ser.

Uhold­bar stra­te­gi

Fordi Stor­tin­get har av­skaf­fet part­ner­skaps­lo­ven, mener Sam­livs­ut­val­gets fler­tall at kir­ken må til­pas­se seg den nye si­tua­sjo­nen og endre ska­pel­ses­teo­lo­gi­en på fa­mi­lie­om­rå­det. Dette er med re­spekt å melde en sær­de­les dår­lig stra­te­gi. Det er ikke kir­kens an­svar at part­ner­skaps­lo­ven er av­skaf­fet.

Det er fak­tisk ho­moak­ti­vis­ter og po­li­ti­ke­re som har øns­ket det slik, selv om de viss­te at kir­ken ville ha mye vans­ke­li­ge­re for å ak­sep­te­re et kjønns­nøy­tra­li­sert ek­te­skap enn en vi­dere­ut­vik­ling av part­ner­skaps­in­sti­tu­sjo­nen. Nå må de ta kon­se­kven­se­ne av sine stra­te­gis­ke valg og ikke for­ven­te at kir­ken plut­se­lig skal oppgi sin dy­pes­te over­be­vis­ning om ek­te­skap, fa­mi­lie og barn.

Å endre ek­te­ska­pet i sine grunn­vol­ler fordi man synes synd på like­kjøn­ne­de par, er en skjør grunn­voll å bygge så grunn­leg­gen­de end­rin­ger på – ikke minst fordi barn er en stemme­løs tredje­part. Ved å bruke barne­per­spek­ti­vet av­slø­rer man lett den for­fø­ren­de re­to­rik­ken om ret­tig­he­ter og dis­kri­mi­ne­ring.

Det er fak­tisk barna som blir nek­tet gud­git­te ret­tig­he­ter hvis kir­ken be­gyn­ner å de­fi­ne­re like­kjøn­ne­de par­for­hold som ek­te­skap, og det er barn som blir ut­satt for dis­kri­mi­ne­ring der­som kir­ken de­fi­ne­rer far eller mor som over­flø­dig i barns liv.

Ska­per­ord­ning og de­kon­struk­sjon

At ek­te­ska­pet er en av Guds fun­da­men­ta­le ska­per­ord­nin­ger, in­ne­bæ­rer at det er inn­stif­tet av Gud og vil­let av ham. Det er en uni­ver­sell ord­ning som er grunn­leg­gen­de vik­tig for alle, og som man ikke be­hø­ver å være kris­ten for å leve i og inn­ret­te seg etter.

Der­for har da også alle kul­tu­rer og si­vi­li­sa­sjo­ner til alle tider prak­ti­sert denne ord­nin­gen, ikke minst fordi den er bio­lo­gisk for­ank­ret: Mor, far og fel­les barn.

Denne ek­te­skaps­for­stå­el­sen er en del av na­tur­ret­ten, som lig­ger til grunn for FNs Men­neske­ret­tig­hets­er­klæ­ring (Art 16). Der for­ut­set­tes det at ek­te­ska­pet er et for­hold mel­lom mann og kvin­ne. FNs Barne­kon­ven­sjon 7.1 byg­ger på samme fun­da­ment og gir barn rett til å kjen­ne sine for­eld­re og få om­sorg fra dem.

Stor­tin­get har satt i gang en de­kon­struk­sjon av ek­te­ska­pet og av mor-far-barn-re­la­sjo­nen som sam­fun­nets grunn­cel­le. Etter min me­ning kan kir­ken aldri følge sta­ten i dette ra­di­ka­le sam­funns­eks­pe­ri­men­tet med barn som for­søks­per­soner.

Kir­ken må tvert imot være en pro­fe­tisk røst som taler bar­nets sak. Det er dens kall.

Øivind Benestad

Dele
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on pinterest
Pinterest
Share on linkedin
LinkedIn
Relaterte saker

Straffelov og kjønnskamp

Stortingets justiskomité gjennomførte 17. september en høring om endringer i Straffeloven, inkludert § 185 som har tittelen «Hatefulle ytringer». Departementet foreslår at det i denne

Foto: Chris Murray Unsplash

En skeiv ideologisk revolusjon

Vi representerer ingen ideologi», hevder Skeivt kristent nettverk, foreningen Fri og en organisasjon for skeive muslimer i Norge. Jeg vil begrunne hvorfor deres påstand ikke

Foto: Tim Kraus fra Unsplash

En løfterik splittelse

Skeiv teori undergraver forestillingen at homokamp kan sammenliknes med kvinnekamp og rasekamp. En grunnleggende ideologisk motsetning har nå ført til en organisatorisk splittelse blant lesbiske,