Foto: T Hwang fra Unsplash
Foto: T Hwang fra Unsplash

Pride, en tematikk det tydeligvis ikke er rom for å kritisere

Foreldre som er kritiske til Pride ses på som en trussel, og denne gruppen anklages for å være representanter for ytterliggående krefter i samfunnet. Det uttrykkes også at de skaper splid mellom barn. Enkelte lærere går også hardt ut mot foreldre som reagerer.

Les også

Å gå inn i en meningsfull og saklig debatt for å prøve å forstå argumentene bak kritikken fra blant annet lærere og foreldre, ser ikke ut til å være av interesse.

Heller ikke hos politikerne.

Politikere i Oslo har gitt uttrykk for stor bekymring for at foreldre på tampen av skoleåret krevde pride-fritak.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Nylig ble det også signert et opprop av samtlige politikere i Utdanningskomiteen. Disse tar avstand fra hets og trusler mot ansatte i barnehager og skole, noe jeg også stiller meg bak. Uenighet skal ikke føre til at en tar i bruk slike virkemidler.

Oppropet fastslår blant annet at det skal være trygt å undervise om pensum knyttet til kjønns- og seksualitetsmangfold (to begreper som faktisk ikke er nevnt i selve læreplanverket).

Fri-leder, Inge Alexander Gjestvang, er svært fornøyd med oppslutningen og kommer med en uttalelse som avslører at dette ikke bare omhandler å slå ned på hets og trusler, men også det faktum at det ikke skal være rom for skeptikere som retter kritikk mot innholdet i skolens opplæring:

«Debatten om hvorvidt man forvirrer barna ved å snakke om kjønns- og identitetsmangfold må vi legge bort straks. Det er ikke kunnskap som forvirrer, men mangelen på den!».

Ikke overraskende at Fri, som i realiteten har fått definisjonsmakt på kjønn og seksualitet inn i skolen, gjennom kompetansemål de selv har kjempet gjennom i læreplanen, forsøker å kneble debatten før den i det hele tatt har startet.

Kompetansemålene er relativt vide og åpne for tolkning, og i nyere lærebøker ser en at det legges klare føringer på hvordan eksempelvis kjønn skal forstås og presenteres for barn.

Deler av innholdet går langt utover det læreplanen pålegger at elever skal lære om.

Det kan høres betryggende ut når direktør i Osloskolen, Marte Gerhardsen, uttrykker at opplæringen skolene vil gi i forbindelse med Pride er tilpasset de ulike elevene. Jeg har tidligere gitt uttrykk for bekymring rundt nye lærebøkers framstilling av kjønn og kjønnsidentitet, som er en viktig del av pride-tematikken.

Jeg kan ikke si meg enig i at alt innholdet verken er hensiktsmessig eller alderstilpasset.

Deler av lærebøkenes innhold om kjønn og identitet bærer også sterkt preg av mangel på kritisk tenkning, og åpner til og med opp for et alvorlig tema som kjønnsbekreftende behandling, allerede på barnetrinnet.

I fjor da det også ble en debatt rundt Pride i skolen, kom leder i Utdanningsforbundet Oslo, Therese Thyness Fagerhaug, med følgende beskjed:

«Det er et faktum at man i dag har muligheten til å skifte kjønn. Det må skolen lære elevene om. Det er mulig å undervise om hvorfor man kan bytte kjønn, og hvorfor alle kjønnsidentiteter skal være likeverdige i vårt samfunn.»

Jeg vet ikke hvor mye Fagerhaug eller politikere, som nå uttrykker viktigheten av denne type undervisning, selv har satt seg inn i og vurdert lærebøkene som tar opp denne tematikken?

Som lærer savner jeg kritisk refleksjon rundt hva barn faktisk skal læres opp i, og jeg etterspør en kvalitetssikring av lærebøkene, som flere vurderer som lite nyanserte.

En lærer er ikke pålagt å bruke lærebøker for å oppfylle kompetansemål og de øvrige delene av læreplanverket, men det er klart at mange benytter disse i sin undervisning.

At foreldre og lærere reagerer på innholdet i opplæringen er ikke et uttrykk for hat, men ansvarlighet overfor egne barn og elever.

Politikere bør komme foreldre i møte på en respektfull måte, og ta seg tid til å lytte.

Å møte foreldre med press og tvang, uten rom for diskusjon eller meningsutveksling, er ikke i tråd med hvordan skolens praksis skal foregå.

Ifølge overordnet del av læreplanen skal opplæringen skje i samarbeid og forståelse med hjemmet:

«Skolen har det overordnede ansvaret for å ta initiativet til og tilrettelegge for samarbeid Dette innebærer å sørge for at foreldre og foresatte får nødvendig informasjon, og for at de gis mulighet til å ha innflytelse på sine barns skolehverdag.»

Det er bekymringsverdig når politikere i stedet ser ut til å begrense foreldres innflytelse på barns skolehverdag, gjennom å bruke en retorikk som ikke åpner opp for et meningsmangfold i forbindelse med Pride-markering og opplæring knyttet opp mot denne tematikken i skolen.

Å bruke argumentet med at alt er «i tråd» med læreplanen synes jeg ikke er holdbart.

 

Miriam H. Jørgensen, lærer

 

Først publisert i Nettavisen

Dele
Facebook
Twitter
Pinterest
LinkedIn
Andre skribenter
Relaterte saker