I motsetning til de fleste høringssvarene som ga uttrykk for at den gamle flaggloven burde beholdes, er Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) positive til endringen – nå kan ikke kommuner som ikke ønsker å flagge Pride skyve flaggloven foran seg. Men hvorfor skal Den norske stat og landets kommuner heise dette flagget? Hva flagger vi for?
Begreper som mangfold, toleranse og homokamp går igjen for å beskrive regnbueflagget og Pride, men er det det? Hva jobber FRI for og hva er det Pride-flagget representerer i dag? FRI jobber for det de kaller et «kjønnsmangfold» og for at man selv skal «velge» kjønn.
Men det finnes ikke noe kjønnsmangfold. Kjønn er enten hun eller han og kan ikke velges.
Konsekvensene av dagens Pride-ideologi er at menn konkurrerer mot kvinner og ødeleger kvinneidrett. På Vestkantbadet i Oslo benytter transkvinner damedusjen, i California fylles kvinnefengsel opp av transkvinner, og i Storbritannia får kvinner skylden for barnevoldtekter begått av menn.
FRI støtter tilsynelatende også at ungdom, som ennå ikke er i stand til å forstå konsekvensene av sine valg, skal kunne velge å gjennomgå irreversibel kjønnskorrigerende behandling.
Siste skrik på transtoget er nullifikasjon – en operasjon der du fjerner kjønnsorganene fordi du oppfatter deg selv som kjønnsløs. Og dette har vi innført flagging for.
Det er foruroligende når Ap-politiker og nestleder i Familiekomiteen, Anette Trettebergstuen sier at det er vitenskapelig bevist at det finnes mer enn to kjønn. Det er ikke det. Kjønnet ditt bestemmes av om du er disponert for å produsere små eller store kjønnsceller, og kroppen vår er konstruert for å levere eller motta disse kjønnscellene.
Altså, en penis leverer sædceller, mens en vagina mottar de slik at de smeltes sammen med eggcellene. Det finnes bare sædceller og eggceller og derfor heller ingen andre kjønn enn hun- og hankjønn.
Bufdir skriver på sine nettsider at interkjønn utfordrer tokjønnsmodellen. Dette er ikke sant. Dette er svært sjeldne diagnoser som forekommer for 0,018 prosent av befolkningen. De som har interkjønnsdiagnoser er også hunkjønn eller hankjønn, selv om det ikke for alle disse er like lett identifiserbart ved første øyekast. Det finnes ingen andre kjønnsmodeller enn tokjønnsmodellen.
Espen Ottosen forutså problemene som ville komme med den nye loven om juridisk kjønn, men ble latterliggjort av Bent Høie i Dagsnytt 18 da han påpekte problemstillinger som ville komme med at kjønn reduseres til en subjektiv følelse. Som for eksempel at menn da kan konkurrere mot kvinner innen idrett. Bent Høie avviste det vi i dag vet er en reell problemstilling som «holdninger» Ottosen innehar.
New Zealand sender en mann, Gavin Hubbard, nå Laurel, for å delta i kvinneklassen i vektløfting i OL. I vektløfting er det et prestasjonsgap mellom menn og kvinner på 31 til 37 prosent, og en senking av testosteron hos de mannlige utøverne endrer ikke dette.
Når forfatter og trener Frode Saugestad påpeker at dette er å ekskludere kvinner fra sport, beskyldes han av Håvard Øvregård i Idrettsforbundet for å trakassere transpersoner. Dette er ikke sant og det er emosjonell utpressing. Øvregård har tilsynelatende ingen reelle motargumenter og svartmaler isteden.
Det er ingen som nekter transkvinner å delta i idrett, de er velkomne til å delta i den klassen de hører hjemme – sammen med andre menn.
Pride er i dag en blanding av kinks på display og markedsføringsgimmicks i klamt samspill. Etter mitt syn er dette verken homokamp, toleranse eller mangfold.
Det som en gang var en berettiget bevegelse fremstår i dag som ensretting, der vi tvinges til å gå i takt for en usann og skadelig kjønnsideologi. Mange av dem som startet bevegelsen er ikke lenger velkommen i den, og står heller ikke inne for det som Pride-bevegelsen nå representerer.
Når viktige samfunnsinstitusjoner ikke forholder seg til en materiell virkelighet så bærer det galt av sted. Antall unge som angrer på irreversibel behandling øker. Mange som angrer knebles, men ikke alle. Keira Bell roper et varsku om den irreversible kjønnsmedisineringen hun fikk som mindreårig. Vi har også modige transstemmer som transkvinnen Debbie Hayton – hun avviser transaktivistene og sier som sant er: – Trans women are men – get over it.
Juni og Pride er her og det er bare å heie på ungene i barnehagen når de vifter Pride-flagget samtidig som de gleder seg til de begynner på skolen og kan velge kjønn selv. Statskanalen disker opp til fest og vi kan kose oss med den nye frokostblandingen «All Together» fra Kellogg’s – med slagordet Kellogg’s LBTQ-kornblanding fyller munnen din med Pride.
Bon appétit og happy Pride.
Peter Risholm
