Foto: Arnaud Jaegers fra Unsplash

Når naturens orden og kristendom blir demokratiets fiender

Kjell Skartveit

Kjell Skartveit

Lektor, forfatter og skribent

Hva vil det si å være et demokrati? For 30 til 40 år siden var det relativt enkelt å gi et godt svar på det spørsmålet. Svaret var folkestyre, sammen med noen krav som ytringsfrihet og rettsstat.

I dagens skole lærer norske elever at land som Ungarn og Polen er på vei bort fra demokratiets idealer. Innbyggerne i disse statene bruker nemlig folkestyret til å kjempe mot de liberale ideene norske elever får internalisert og lærer seg å dyrke.

Regjeringen i Ungarn har nylig foreslått et tillegg til landets grunnlov som skal sikre barn en oppvekst i lys av en kristen forståelse av kjønn. Den ungarske regjeringen våger til og med å bruke begrep som landets kristne kultur.

Ifølge Reuters ble forslaget fremmet for parlamentet av landets justisminister, Judit Varga. Det erklærer at barn må garanteres en «upbringing based on values stemming from Hungary’s … Christian culture».

Erklæringen sier at «The basis for family relations is marriage», og at «The mother is a woman, the father is a man.»

Erklæringen sier også at Ungarn «protects children’s right to the gender identity they were born with», og avviser transideologiens forståelse av identitet.

Også BBC omtaler forslaget, men har en annen tilnærming enn Reuters. BBC er ikke opptatt av barna, men av at Ungarn foreslår å forby homofile par å adoptere barn, og viser til menneskerettighetsgrupper som fordømmer forslagene.

Disse forslagene er de siste i rekken som regjeringen Fidesz har kommet med for å gjeninnføre definisjonen av familien som en union av mann, kvinne og deres barn. Den ungarske regjeringen forsvarer forslagene med at den tradisjonelle forståelsen av familie er under angrep fra ultra-liberale ideologer og derfor må forsvares.

I tillegg til disse endringene i loven kommer landets likestillingsmyndigheter til å bli avskaffet. Dette er myndigheter som har kjempet mot endringene – ja, til og med bøtelagt tidligere statsråder.

Mens dette finner sted, har Norge vedtatt endringer i straffelovens § 185 som får internasjonal oppmerksomhet. Reuters skriver at nordmenn nå kan få inntil ett års fengselsstraff for private samtaler, noe ingen i Norge har kommentert. Justis- og beredskapsminister Monica Mæland sa til Reuters at beskyttelsen mot diskriminering må tilpasses den praktiske situasjonen:

“It is imperative that the protection against discrimination offered by the criminal legislation is adapted to the practical situations that arise,”

Ifølge straffelovens § 185 kan du straffes dersom du «forhåner» eller fremmer «ringeakt» overfor de gruppene straffeloven beskytter.

Men ingen vet hva som konkret menes med å «forhåne» eller «fremme ringeakt» overfor noen i § 185. I lovens proposisjon og i innstillingen fra Justiskomiteen brukes begrepet «integritetskrenkelser» som et eksempel på hva som rammes av loven. Men hva betyr dette f.eks. i relasjon til «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk»?

I sommer gikk det en debatt i Klassekampen. Feminister debatterte med en transperson. De hevdet at det bare finnes to kjønn, og at det ikke er mulig for en mann å bli en kvinne. Transpersonen anklaget feministene for å være transfobe, dvs. hatefulle. Reaksjonen fra feministene var interessant. De fryktet en endring i straffelovens § 185 og sa at dersom kjønnsidentitet ble inkludert der, kunne både de og Klassekampen komme på tiltalebenken og bli dømt. Det skal nemlig lite til før transpersoner blir alvorlig krenket.

Transbevegelsen anser biologiens sannhet om to kjønn som en integritetskrenkelse i seg selv. Bare det å stille spørsmål ved ideen om flytende kjønnsidentitet blir derfor naturlig nok krenkende. Det viser bl.a. erfaringene til J.K. Rowling, forfatteren av Harry Potter-bøkene. Hennes forsvar for sannheten om to kjønn, og en tvittermelding om at «bare kvinner menstruerer», har ført henne ut i det ytterste mørke.

NRKs journalister hengte seg på og mente J.K. Rowling kom med hatefulle ytringer.

Ingen vet hvilke ytringer som rammes av loven, hvor grensen går eller hva reaksjonen kan bli. At rettsstatens prinsipper krenkes, bekymrer ikke dagens demokratiforkjempere. Det er nemlig deres ideer som settes ut i livet. De ofrer gjerne ytringsfriheten og rettsstaten, det rammer jo ikke dem.

Det er derfor ingen menneskerettighetsgrupper som reagerer på at vi nå kan dømmes til lange fengselsstraffer for samtaler som finner sted i det private rom. Det er heller ingen menneskerettsgrupper som kjemper for barns rett til en mor og en far, eller forsvarer foreldre som kan miste omsorgen for sine barn dersom barna hevder de er født i feil kropp og foreldre nekter dem hormonbehandling. Og da har jeg ikke glemt Polens forsvar for det ufødte barnet og landets LHBTIQ-frie soner.

Dagens menneskerettsaktivister kjemper for retten til abort og rettighetene til LHBTIQ-personer. De anser naturens orden og kristen tro som brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og misliker når demokratiet brukes til å bekrefte konservative ideer. I deres narrativ handler ikke demokratiet om folkestyre, ytringsfrihet og rettsstat, men om å bekjempe troen på noe større enn oss selv.

 

Dele
Share on email
E-post
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Bli med på diskusjonen
Andre kommentarer