Natte himmelen

Medmor er her, hva nå?

Kjell Skartveit

Kjell Skartveit

Lektor, forfatter og skribent

Har ekteskapslovgivning betydning for mer enn forståelsen av mann og kvinne, kjærligheten mellom to, eller hva? Svært mange blir oppriktig fornærmet når noen av oss hevder at begrepet ekteskap bør forbeholdes par av mann og kvinne (for løser vi det opp md hensyn til kjønn, må vi også løse det opp med hensyn til antall), og årsaken er de konsekvenser som vi ser av den nye ekteskapslovgivningen. For hva har skjedd? Jo:

Den 1. januar 2009 er ?medmor? et offisielt begrep og en reell størrelse i Norge. Det er ingen fiksjon eller fantasiprodukt. Hun er virkelig. Bestemt og definert av det norske Storting. Men hva betyr det? Får det noen konsekvenser for andre enn de barn som kommer i direkte relasjon til henne? For å forstå det må vi både se på de prinsipielle og de ideologiske sidene av medmor-begrepet.

La oss først se på medmor. Ved å innføre medmor har Stortinget også sagt noe om far. Vel, de har egentlig sagt alt, men det skal vi se senere. Men først av alt har de sagt at far er ikke alfa og omega for barn. Et barn klarer seg ifølge Stortinget godt nok med to mødre. Dette betyr at Stortinget i prinsippet har sagt at det er helt i orden at alle barn vokser opp med to mødre. For det kan ikke være slik at dette er i orden for bare en viss prosentandel av norske barn. Er det i orden for ett barn, ja da må det være i orden for alle. Og da sier Stortinget at far i prinsippet er overflødig.

For det andre må vi se på det faktum at far finnes. Selv med en ny ekteskapslov vil det fortsatt være slik at det store flertallet av norske barn vil ha far og mor som foreldre. Men hvordan skal samfunnet forholde seg til det? Først og fremst vil samfunnet ha et forklaringsproblem overfor de barna som ikke vokser opp med mor og far. Barn i lesbiske forhold kan ikke både få vite at far er overflødig, samtidig som samfunnet forholder seg til far på en måte som fremhever ham som en viktig ressurs. Barn i lesbiske forhold må etter Stortingets argumentasjon vokse opp i et samfunn som forholder seg til deres bakgrunn som normal, og som gjør far til en unødvendig størrelse. Ethvert forsøk på å verdsette far, vil på samme tid være et angrep på Stortinget og et overgrep mot barn i lesbiske forhold. Og årsaken er like enkel som den er skremmende. Stortinget har bygd hele sin lovgivning på at far ikke er nødvendig. Far er kun en omsorgsperson, en rolle, en størrelse som du med enkelthet kan bytte ut. Far er ikke en person som gutten ser og speiler seg i. Han er ikke en som gir barna en historisk identitet og tilhørighet. Slektsgården er en fiksjon, den er en sosial konstruksjon som det er på tide å kvitte seg med. ?At far min kunne gjera? er sosial pornografi som er utgått på dato.

Det er viktig at vi forstår de prinsipielle konsekvensene av dette. En innføring av medmorbegrepet gjør at staten opphever koblingen mellom barn og far. Å hevde at retten til å få vite om farskapet ved fylte 18 år opphever ikke dette. Et barn kan ikke ha tre foreldre, og en påstand om at denne kunnskapen er et gode, er en selvmotsigelse for dem som fremhever medmorens egenskaper. Vi kan ikke si at medmor er god nok, og samtidig fremheve betydningen av kunnskapen om farskapet. Dersom staten på noe tidspunkt i fremtiden fremhever farens biologiske rolle som viktig for et barns utvikling, vil ethvert barn med to mødre stille spørsmål om sin egen situasjon. Dersom staten gir uttrykk for kunnskap om farens rolle for et barns utvikling, vil erstatningskravene komme automatisk. Stortinget kan ikke vedta en lov som skaper bevisste overgrep. Staten kan hevde at et barn må ha to foreldre, men å hevde at far er å foretrekke fremfor en medmor, eller har kvaliteter medmor ikke har, blir en umulighet. På denne måten rammer den nye loven alle barn i Norge, ikke bare de med medmødre. Alle barn vil få vite, gjennom skole og lignende, at deres far er en uvesentlighet. Han kan like gjerne byttes ut med noe annet, en stemor for eksempel. Ja, ikke bare kan han byttes ut. Han må gjøres uvesentlig i en slik grad at enhver fremtidig feiring av farsdagen blir en umulighet. For hvorfor skal vi feire noe vi ikke trenger? Vil ikke de kommende farsdager være overgrep mot alle barn med to mødre og ingen far? Hvis samfunnet virkelig vil feire far, betyr ikke det annet enn at far som biologisk størrelse har noe å si, og det kan ikke staten godta.

Mange spør seg hvordan en slik utvikling i synet på foreldre er mulig. Svaret er relativt kompleks, men mye av svaret ligger i utviklingen av menneskesynet som har funnet sted de senere tiår.

To faktorer var viktige da den nye ekteskapsloven ble vedtatt. Den første var å se mennesket i lys av naturen, mens den andre var de homofiles opplevelse av annerledeshet og de konsekvenser det fikk for deres selvfølelse.

I løpet av homofilidebatten har det blitt stadig vanligere å se mennesket som en integrert del av naturen, der mennesket ikke er vesensforskjellig fra resten av dyreriket, bare gradsforskjellig. Vi så det veldig godt i 2006, da Naturhistorisk Museum i Oslo hadde sin utstilling om homoseksualitet i naturen. Den amerikanske biologen, Joan Roughgarden, kommenterte utstillingen med utgangspunkt i et syn på mennesket som et dyr på lik linje med andre dyr (Dagbladet 21.08.07). Hun forholder seg til, og analyserer seksualitet, ut fra et evolusjonsmessig ståsted. Fra hennes ståsted blir homofil praksis et bevis på et komplekst sosialt system, og derfor positivt for artens mulighet til overlevelse. Samtidig mener Roughgarden at i dyreverdenen har dyr sex når det passer dem, med hvem de vil og når de vil. Dyr utenom mennesket har ingen oppfattelse av homo-hetero-dikotomien, og Roughgarden mener at det samme vil skje innen 50 år hos mennesket. Det vil bli for slitsomt å opprettholde grensene.

Det er i samme ånd Audun Lysbakken tenker når han i Morgenbladet 2. januar hevder at ?kjønn er noe vi gjør, snarere enn hva vi er?. Og hva vi gjør, ja det er under konstant forandring.

Parallelt med den stadig økende vektlegging av en biologisk naturalisme, har det blitt et økende fokus på de psykologiske betingelsene for de homofile. Og spesielt har det vært fokus på homofile og selvmord. Kulturforsker Tone Hellesund har vært en av bidragsyterne i denne debatten (Suicidologi nr. 2, 2006). Hennes fokus har vært på de homofiles opplevelse av en heterofil dominert verden. Årsaken til de homofiles lidelser er at homofil seksualitet blir fremmedgjort i en slik grad at homofile uansett rettigheter vil føle seg stigmatisert. Det som kan gjøre livet lettere, er en alminneliggjøring og bekreftelse på normalitet. Dette menneskesynet, som ligger svært nær den psykologiske naturalismen, legger til grunn at mennesket reagerer negativt når kulturelle normer begrenser utfoldelsen av menneskets naturlige liv. Forskjeller skaper derfor negative opplevelser. Nøkkelen til velvære ligger derfor i å gjøre alle like.

Det kristne menneskesynet, med mennesket skapt i Guds bilde, og vesensforskjellig fra resten av naturen, er diametralt forskjellig fra premissene ekteskapsloven har blitt vedtatt på. Det er ikke mulig å erstatte far med en medmor, eller se på seksuell aktivitet som en forutsetning for et godt liv, med det kristne menneskesynet som utgangspunkt. Pave Benedikt XVI uttaler seg i samme ånd når han 22. desember 2008 sier at ?Kirken snakker om menneskets natur som «mann» og «kvinne», og ber om at denne orden respekteres. Dette er ikke utdatert metafysikk, det kommer fra troen på Skaperen og fra skapelsens språk. Hvis vi skulle forakte dette, ville det bety selvødeleggelse for mennesker.? (Aftenposten 22.12.08) De som kritiserer kirken for at den ikke vil akseptere den nye ekteskapsloven, viser dermed en manglende forståelse for den lære kirken bygger sin tro på.Dersom den nye ekteskapsloven blir stående, betyr det et paradigmeskifte i synet på menneskets plass i naturen. Det kristne menneskesynet erstattes med en kombinasjon av biologisk, psykologisk og sosiologisk naturalisme. Og far? Ja, han får den samme funksjon for sine barn som en okse har for sine kalver. Han er, for å sitere Guro Sibeko i LLH; kun en donor.

 

På trykk som kronikk i BT, Vårt Land og DagenMagasinet

Dele
Share on email
E-post
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Bli med på diskusjonen
Andre kommentarer
Foto: H. Heyerlein fra Unsplash

Hva venter oss i framtiden?

I et innlegg i Aftenposten gir 20 år gamle Ida Martine Handegaaard Bryde en analyse av den seksuelle revolusjonens innhold og sine forventninger for framtiden.

Foto: Zach Kadolph fra Unsplash

NLA: Når følelser trumfer lojaliteten

Konflikten knyttet til NLAs ansettelse av presten Jens Fredrik Brenne viser hvor langt den skeive revolusjonen har kommet. Det handler om retten til arbeid, fravær