I et leserinnlegg i avisen Dagen er lederne i organisasjonen Skeivt kristent Nettverk, Solveig GjesdalElisabeth Meling og nestleder Jonas Yassin Iversen, usedvanlig ærlige på hva deres mål er, nemlig at alle kirkesamfunn anerkjenner skeives samliv. De hevder nemlig at det ikke blir fred før det er tilfellet. Med andre ord: De har ikke tenkt å gi seg før all motstand er overvunnet. Her er det altså ikke snakk om respekt for to likeverdige syn som var gjennomgangstonen da kirken i sin tid innførte adgang til vigsling av likekjønnet ekteskap. De aksepterer altså ikke at det er menigheter som er konservative mens andre er liberale. Her skal alle menigheter bli liberale, og da tilsier erfaringen fra den norske kirke at muligheten til å forkynne et konservativt syn opphører. Lederne i SKN bruker sitt tradisjonelle argument om at aksept for kvinnelige forkynnere må føre til aksept for likekjønnet ekteskap. Til det er det å si at dette er to handlinger som ikke kan sammenlignes og som i kristen etikk forstås ulikt. For det andre vet vi at angrepene fra SKN like mye rammer kirkesamfunn som ikke aksepterer kvinnelige forkynnere (som den katolske kirke), som kirkesamfunn som aksepterer kvinnelige forkynnere.
Her er innlegget fra SKN:
I sin lederartikkel mandag 25. mars hevder ansvarlig redaktør Vebjørn Selbekk at det er de unge, konservative som leder an i Frikirken. Vi i Skeivt kristent nettverk reagerer på Selbekks omtale av prosessen knyttet til skeives kjærlighet og samliv i Frikirken og hans harde utfall mot Den norske kirkes ekteskapssyn.
Selbekk skriver at alt snakket om at det skal være rom for to syn på ekteskapet i Frikirken, er en illusjon. Han hevder faktisk at en åpen debatt om likekjønnet ekteskap bare vil skape kaos i Frikirken. Han benyttet til og med anledningen til å advare mot å åpne døren på gløtt for alternative teologiske syn. Dette er underlige påstander fra en respektert ytringsfrihetsforkjemper som Selbekk.
Det er åpenbart opp til det enkelte kirkesamfunn å treffe avgjørelser i disse spørsmålene, men vi undrer oss over at noen kan tro at fred vil følge der hvor kirkeledere avviste skeives kjærlighet og samliv som synd. I de fleste menigheter over hele landet sitter det nemlig skeive i benkeradene. Skeive synger i kirkekor og skeive serverer kaffe. Skeive leder søndagsskoler og skeive styrer lydanlegg. Hver av disse skeive har gjerne foreldre, søsken, besteforeldre, venner og kanskje en kjæreste i menigheten. Å forvente at disse skal innfinne seg med at skeive aldri kan få ansvar eller få sin kjærlighet velsignet av menigheten de er så glade i, er ytterst naivt.
Synodeformann Jarle Skullerud i Frikirken uttalte nylig at han håper at synodemøtet i juni kan konkludere i spørsmålet om skeiv kjærlighet og samliv, og dermed skape fred og ro i menighetene. Den samme tanken virker Selbekk å fremme i sin lederartikkel. For skeive og våre støttespillere er det vanskelig å tolke slike utspill på annen måte enn at man ønsker at vi skeive skal holde fred. Men hvordan kan det bli fred når vi fortsatt undertrykkes? Hvordan kan det bli fred uten vilje til å lytte til våre stemmer? Hvordan kan det bli fred uten noen vilje til å imøtekomme våre behov?
Selbekk kommer videre med en rekke harde utfall mot situasjonen i Den norske kirke. Han karakteriserer Den norske kirkes langsiktige dialogarbeid som til slutt ledet frem til likekjønnet vigsel, som en «destruktive vei» og betegner Den norske kirkes ekteskapssyn som «avkristnet». Han antyder også at Den norske kirke «ikke bryr seg om det Gud har sagt».
Igjen undrer vi i Skeivt kristent nettverk oss over Selbekks formuleringer. Å akseptere skeives kjærlighet og samliv er like bibelsk som å anerkjenne kvinnelige forkynnere. Til tross for at mange argumenterer for at det finnes en bibelsk norm for mannlige forkynnere og Paulus’ eksplisitte instrukser om mannlige forkynnere (og eksplisitte forbud mot kvinnelig forkynnelse), har Frikirken sammen med Baptistsamfunnet, Misjonskirken og Pinsebevegelsen alle kvinnelige forkynnere.
Det er ingen prinsipiell forskjell mellom å akseptere kvinnelige forkynnere og skeivt samliv. Begge deler forutsetter en lesning av de bibelske tekstene i sin historiske kontekst og begge deler er selvfølgelig mulig innenfor rammene av bibeltroskap. Derfor blir det uredelig å beskrive kirkelig anerkjennelse av skeiv kjærlighet og samliv som uttrykk for avkristning og manglende bibeltroskap.
Flere kirkesamfunn legger nå opp til prosesser som i praksis tar sikte på å fortie dem som søker anerkjennelse av skeives liv og kjærlighet. Denne type prosesser får nå støtte fra Selbekk på lederplass i Dagen. Synodeformann i Frikirken, Jarle Skullerud, ber medlemmene besinne seg. Skullerud kan kanskje oppnå besinnelse, fortielse og stillhet i Frikirken — men det er ikke fred.
Skeivt kristent nettverk spiller ingen aktiv rolle i noen av prosessene som foregår i forskjellige kirkesamfunn, men fra vårt perspektiv ser vi ikke at det kan bli fred i kirke-Norge før hvert enkelte kirkesamfunn anerkjenner skeives kjærlighet og samliv. Vi håper ikke Dagen fremover vil forhindre åpne og respektfulle debatter om skeives kjærlighet og samliv.
