KrFs Hadle Rasmus Bjuland vil endre lov om juridisk kjønn

Foto: Tingey Injury Law Firm fra Unsplash
Foto: Tingey Injury Law Firm fra Unsplash

I et innlegg i Dagen går KrFs Hadle Rasmus Bjuland inn for å endre loven om juridisk kjønn. Mange jubler over det, men spørsmålet er om de ikke jubler for tidlig. Det er nemlig all grunn til å stille spørsmål ved om dette er et steg i riktig retning, slik noen gir uttrykk for.

Hadle Rasmus Bjuland bruker vakre ord som vitenskap, verdig behandlingstilbud og ta best mulig vare på sårbare unge som har det vanskelig. Men han ønsker ikke å fjerne dagens lovgivning. Han utfordrer ikke den virkelighetsforståelsen som er grunnlaget for dagens praksis, lovgivning, læreplaner, handlingsplaner osv osv. Han vil derimot forbedre dagens praksis slik at vi kan gi de unge «et behandlingstilbud som er trygt. Det fortjener unge som skal benytte seg av tilbudet.» Det han ønsker, er en slutt på misbruk av loven om juridisk kjønn, mer kunnskap, høyere kvalitet og strengere adgang til å endre kjønnet juridisk, ikke å avskaffe den.
Hadle Rasmus Bjuland aksepterer dermed premissene for dagens lovgivning, nemlig at det er mulig å være født i feil kropp, at kjønnet er subjektivt betinget og at vi kan tilpasse kroppen til en slik subjektiv opplevelse av kjønnet ved hjelp av medisinsk behandling. Men da vil det fortsatt være menn som mener de har rett til å bruke kvinnegarderober eller å delta i kvinneidrett. At noen misbruker en lov for å oppnå kjønnspoeng ved søknad på studier, er vel egentlig det minste problemet her.
Hadle Rasmus Bjuland viser også store problemer med å forstå hva som er gjeldende lov og hva denne sier om det biologiske kjønn. Han skriver i innlegget at “Lovverket bør basere seg på biologien og vi bør kun åpne for juridisk kjønnsskifte for de som har fått påvist kjønnsdysfori.” Dette utsagnet er selvmotsigende. Et lovverk kan ikke både være basert på biologi, samtidig som den åpner opp for kjønnsskifte for de som har kjønnsdysfori. En aksept av kjønnsdyfori som grunnlag for å endre kjønn, innebærer at vi avviser et lovverk bygget på biologi. Vi må altså avvise biologien som utgangspunkt for lovverket dersom vi skal åpne opp for endring av juridisk kjønn, og det er der vi er i dag. Da diskrimineringsloven av 2013 gjorde kjønnet til et resultat av en subjektiv opplevelse, ble kjønnet opphevet som meningsbærende kategori, og loven om juridisk kjønn var en naturlig konsekvens av dette.
Vi må derfor ikke glemme at parallelt med dette har også vitenskapen endret sin forståelse av kjønn. Helsedirektoratet skriver selv at nå har «kjønnsidentitetsforstyrrelser» blitt endret til «kjønnsinkongruens» i ICD-11 og flyttet fra kapittelet om mental helse til det nye kapittelet om seksuell helse. Det betyr at kjønnsinkongruens ikke lenger er å anse som en mental lidelse. Begrunnelsen for å ikke fjerne kjønnsinkongruens i ICD-11 er fordi tilgang til helsehjelp i mange land er betinget av en kvalifiserende diagnose (1). Og kjønnsinkongruens stadfestes som et resultat av vedvarende inkongruens mellom et individs opplevde kjønn og tildelte kjønn, altså en subjektiv opplevelse andre ikke kan overprøve.
Det er derfor grunn til å problematisere Hadle Rasmus Bjulands tro på vitenskap. Det er altså ikke slik at dagens praksis er i strid med vitenskapen. Helsedirektoratets retningslinjer for behandling av personer med kjønnsdysfori er bygget på vitenskap, men det er en annen vitenskap enn den vi har tatt for gitt, noe medisineren Gesmund Hesslow fikk erfare i 2018 da han ved universitetet i Lund underviste medisinstudenter om betydning av arv og miljø med tanke på kjønnsforskjeller. Studenter klaget og av ledelsen fikk Hesslow vite at all vitenskap var politikk, og at hans tro på sannhet var irrelevant. Han kunne derfor ikke undervise medisinstudentene om kjønn med utgangspunkt i tradisjonell vitenskap. Jeg kan ikke se at Hadle Rasmus Bjuland er i opposisjon til dette paradigmeskiftet i forståelsen av vitenskap.
Hadle Rasmus Bjuland er en politiker som mener at det er mulig å arbeide for det ufødte barnets rett til å leve ved å gå inn for selvbestemt abort fram til 12. uke. For de fleste er det en åpenbar selvmotsigelse, og dette siste utspillet om lov om juridisk kjønn bør forstås på samme måte. Rasmus Hadle Bjuland prøver å ri alle de hestene han kan, men det går ikke, hans strategi fører ingensteds hen, den tilslører bare realitetene og får oss til å tro at han arbeider for det gode, når han i realiteten sementerer vår virkelighetsforståelse i en postmoderne tenkning.
Hvis vi virkelig, som Hadle Rasmus Bjuland sier, «skal ta debatten om hvordan vi skal regulere dette lovverket og samtidig ta best mulig vare på sårbare unge som har det vanskelig», må vi våge å si til våre ungdommer at det ikke er mulig å skifte kjønn og at lovene som gir dem mulighet til dette er bygget på en falsk virkelighetsforståelse. Vi må fortelle at kristendommens Gud er sannhet, og at han elsker dem med det kjønnet de er, at de skal slippe å jage etter en identitet som stadig taper glansen. På en slik virkelighetsforståelse må vi bygge vår vitenskap og våre lover.
Dersom Hadle Rasmus Bjuland vinner gehør for sin argumentasjon, risikerer vi at den dagen kunnskapen og kvaliteten han etterlyser er på plass, vik vi ikke lenger ha noen mulighet til å argumentere mot det Jordan Peterson omtaler som en av de store forbrytelser i vår tid: lemlestingen av unge kvinner.

 

Her er teksten til Rasmus Hadle Bjuland:

Dagens lov om juridisk kjønnsskifte åpner for å bytte kjønn uten krav om diagnose. Dagens lovverk skaper mer spørsmålstegn og usikkerhet, enn det skaper trygghet blant unge. Skifte av juridisk kjønn bør kun gjelde for dem som er diagnostisert med kjønnsdysfori.

De siste årene har vi vært naive. Uten å ta stilling til konsekvensene endte vi opp med et lovverk og et behandlingstilbud for kjønnsskifte som skaper utrygghet og som ikke lytter til forskningen og vitenskapen på feltet.

I dag vet vi ikke de langsiktige konsekvensene, men vi vet nok til å ta et skritt tilbake og være føre var. Dette handler om sårbare unge, og de fortjener et verdig behandlingstilbud.

I dag har vi et dårlig regelverk for kjønnskorrigerende behandling. Noen av våre tyngste fagmiljøer selv kaller det uforsvarlig, støttet av FHI og Rikshospitalet.

De siste tiårene har det vært en økning av barn og unge, særlig tenåringer, som søker helsehjelp for kjønnsinkongruens. Årsaken er ikke kjent.

Kunnskapen om effekt av og sikkerhet ved behandling med hormoner og kirurgi til denne gruppen unge er mangelfull. Det slår UKOMs rapport fast.

De siste ti årene har det vært en økning av henvisninger fra cirka 50–70 per år i 2007–2010 til 400–600 henvisninger per år i 2018–2021.

FHI, Legeforeningen og Folkeopplysningen slår fast at vi vet lite om årsakene til den store økningen av unge som vil skifte kjønn.

Vi vet også for lite av de langsiktige konsekvensene ved behandling. De nevnte fagmiljøene har også pekt på at dagens behandling bør defineres som utprøvende behandling.

De har også tatt til orde for å heve aldersgrensen og sentralisere behandlingstilbudet for å sikre kontroll over behandlingen.

Å desentralisere behandlingstilbudet, slik regjeringen nå ønsker er feil vei å gå. En desentralisering betyr at lokalsykehus og fastleger i større grad kan starte behandling av mennesker som ønsker å skifte kjønn.

Det har blitt sterkt kritisert av FHI og Rikshospitalet. Dette er en behandling som er veldig spesialisert og hvor det skjer en rask utvikling med ny forskning og nye metoder.

Her må vi sikre at vi har en sterk nasjonal enhet som er spesialisert på behandlingen og har kontroll på tilbudet som gis.

I tillegg må vi endre dagens lov om juridisk kjønnsskifte som gjør det enklere å bytte juridisk kjønn enn å bytte mobilabonnent. I sommer har det kommet fram eksempler på hvordan folk har byttet kjønn for å utnytte seg av loven for å få kjønnspoeng.

Dagens lov frikobler biologisk kjønn fra juridisk kjønn. Lovverket bør basere seg på biologien og vi bør kun åpne for juridisk kjønnsskifte for de som har fått påvist kjønnsdysfori.

Vi politikere må ta debatten om hvordan vi skal regulere dette lovverket og samtidig ta best mulig vare på sårbare unge som har det vanskelig.

Jeg tror ikke å tøye strikken og utvide tilbudet, i strid med faglige råd er det beste for unge. Vi må la fagmiljøene og vitenskapen være styrende – det vil gi et behandlingstilbud som er trygt. Det fortjener unge som skal benytte seg av tilbudet.

Dele
E-post
Facebook
Twitter
LinkedIn
Bli med i diskusjonen
Flere

Aktuelle nyheter

Regnbuemesser i kirken

I år holdes det minst 18 såkalte regnbuemesser i Den norske kirke i forbindelse med Pride-feiringer, viser en oversikt. Avisen Dagen var til stede i

Foto: Cecilie Johnsen fra Unsplash

MF beklager overfor skeive

– I år flagger vi med regnbueflagget i juni måned for å markere og synliggjøre mangfold, toleranse og inkludering. Det sa rektoren ved MF vitenskapelig