Som ansvarlige voksne må vi ta oss tid til å reflektere rundt hvordan skolens undervisning kan være med å påvirke barn og unge. Ikke minst i hvilken retning. Å ikke ta en vurdering av mulige utfall vil etter min mening være uforsvarlig.
Nye læremidler i skolen legger til grunn en ny virkelighetsforståelse av hva kjønn er. Mange eksterne aktører tilbyr også undervisningsopplegg med et samsvarende syn på kjønn. Forrige uke ble det rettet kritikk mot Foreningen Fri i forbindelse med hvilken grad av innflytelse de har hatt i utviklingen av nye lærebøker. Bokforlagene må uansett stå til ansvar for innholdet og framstillingen. Dessuten skal lærebøker i naturfag og samfunnsfag vurderes på lik linje med lærebøker i andre fag.
Kjønnsidentitet introduserer ideen om «født i feil kropp», som videre åpner opp for begrepet kjønnsbekreftende behandling i lærebøkene. Antall barn og unge som ønsker slik behandling fortsetter å stige, og det viser seg å være mangelfull kunnskap om risikoen ved slik irreversibel inngripen. Årsakene til denne økningen er sammensatte ifølge avdelingsleder ved NBTK, Kjersti Gulbrandsen. Hun sier følgende i Dagens Medisin:
«Lett tilgjengelig informasjon om LGHBTQ+ og et stort mediefokus kan være noe av forklaringen på at flere personer ser for seg at kjønnsbekreftende behandling kan løse deres livsutfordringer».
Hvilket bilde gir nyere lærebøker i skolen av slik type irreversibel og medisinsk og kirurgisk behandling? Etter å ha vurdert lærebøker fra de største bokforlagene vil jeg si framstillingen kan sammenfattes i dette: Deler av innholdet viser alvorlig mangel på kritisk tenkning.
Ifølge Opplæringslovens formålsparagraf og læreplanens verdigrunnlag skal opplæringen være med å utvikle kritisk tenkning. Skal eleven kunne ta gode, informerte valg senere i livet, må evnen til kritisk tenkning øves opp. Jeg finner derimot en ukritisk fremstilling av det å ta et så drastisk valg.
I samfunnsfagboka Arena 5 fra Aschehoug møter vi tre personer som forteller om sin kjønnsidentitet. En transmann forteller:
«For noen er det nødvendig å få litt medisinsk hjelp. Jeg har fått testosteron av legen min siden jeg ikke produserer det selv. Testosteronet gjorde at jeg gikk gjennom en pubertet som gjorde meg mer maskulin, det likte jeg veldig godt. Jeg var mann også før jeg fikk testosteron, det er nemlig ikke hvordan vi ser ut, som bestemmer hvilket kjønn vi er». (s. 239)
Hormonbehandling beskrives som noe som «oppleves godt». Verken lærerboka eller lærerveiledningen legger opp til kritisk refleksjon rundt slik inngripende behandling, og gir heller ikke innsikt i risikoen den kan medføre.
I samfunnsfagboka Refleks 7 fra Gyldendal nevner også en transperson som ønsker å skape mer åpenhet rundt kjønnsidentitet og skifte av kjønn. Spørsmålet er bare om større åpenhet rundt denne tematikken faktisk er helsebringende? Fører den til at flere tar gode livsvalg, eller kan den resultere i det motsatte?
Lærerveiledningene anbefaler flere ressurser i arbeidet med kjønnsidentitet på barnetrinnet. Det henvises til videoer om emnet (Solaris NF 3-4) , og dokumentarserien «Født i feil kropp» blir foreslått i Arena 5 SF fra Aschehoug. Henvisningene til ressurser som får fram historiene til de som angret valget på å gå gjennom medisinsk og kirurgisk behandling uteblir, også dokumentarene Tranståget 1, Tranståget 2 og Transbarnen. Underlig. Glemte bokforlagene å ta med disse?
Lærebøker fra Aschehoug, Gyldendal og Cappelen refererer gjentatte ganger til ung.no, en statlig finansiert og kvalitetssikret informasjonskanal for barn og unge.
Et stort antall barn og unge med kjønnsidentitetsproblematikk henvender seg til denne spørretjenesten og ber om råd. I svært mange tilfeller blir hormoner nevnt av helsesykepleiere/spesialister i sexologisk rådgivning, også til dem som har opplevd forvirring en kortere periode.
Kjønnsbekreftende behandling blir altså presentert som mulig fremtidig «løsning», ofte i første møte med ungdommer.
Argumentet om åpenhet og at alle liv skal speiles brukes gjerne for å understreke hvorfor kjønnsidentitet bør ha en sentral plass i opplæringen. Lærebøker presenterer derimot de «idylliske» historiene til dem som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling, uten å vise til de som angrer på et slikt irreversibelt valg. Da speiler vi ikke virkeligheten slik den faktisk er. Resultatet er en ukritisk og lite nyansert fremstilling.
Alle historier må fram i lyset, slik at vi gir barn og unge et riktig bilde av virkeligheten. Noe annet ville være uansvarlig. Våre valg får konsekvenser, på godt og vondt.
Nye læremidler og ressurser presenterer ikke bare i en ny måte å forstå kjønn på i grunnskolen. De legger også fram kjønnsbekreftende behandling som en «god» løsning på menneskers livsutfordringer, uten å nevne ordet risiko og legge opp til kritisk refleksjon rundt denne tematikken. Hvilke konsekvenser kan dette føre til på sikt?
Læreplanen sier følgende: «Opplæringen skal gi elevene et godt grunnlag for å forstå seg selv, andre og verden, og for å gjøre gode valg i livet»
Skolen er pålagt mye, og bærer et stort ansvar. Vil man, noen år fram i tid kunne se tilbake på opplæringen som ble gitt, og med god samvittighet kunne si at vi lyktes i å gi en opplæring som var til elevens beste?
Miriam H Jørgensen
Lærer
Først publiert i avisen Klassekampen. Gjengitt med forfatters tillatelse.
