Natte himmelen

Hetero-tyranni?

Picture of Kjell Skartveit

Kjell Skartveit

Lektor, forfatter og skribent

I Stavanger ble det arrangert Pride-uke i uken som gikk, og i den anledning kunne Stavanger-Aftenblad på lederplass i går forkynne at

For mange framstår Norge fortsatt som et hetero-tyranni, der den tradisjonelle familien og taco-fredagen troner øverst i pyramiden.

Men homopar har også taco på fredagene. Blir de involvert på vanlig måte i kantinesamtalene om helgemenyen? Hvordan behandles de i dagliglivet ellers? Vet alle hvordan de skal tiltale en transperson? Svarene vil bekrefte at det er mye å øve på.

Avisen er nemlig spesielt opptatt av transpersoners rettigheter:

For festvivalen er ikke et fådagers pusterom for seksuelle minoriteter og kjønnsminoriteter. Den er for alle og må spore til fortsatt innsats for rettighetene til disse gruppene. Særlig er det et langt stykke igjen før transpersoner er tatt på alvor i dagligliv og lovgivning.

Spørsmålet avisen ikke svarer på, er hva det vil si å ta transpersoners krav på alvor.

Noen dager før, i Sverige, har en gruppe foreldre et innlegg i avisen  Dagens Nyheter. Deres barn har plutselig kommet til at de har feil kjønn, at de bor i feil kropp, og foreldrene ser med forskrekkelse hvordan helsevesenet automatisk tilbyr med hormonell- og deretter kirurgisk behandling, og de skriver:

Vi är en växande grupp föräldrar med barn som i tonåren plötsligt uttrycker en stark känsla av att ha ”fel” kön. Vårdens ensidiga fokus på hormoner och kirurgi innebär att annat stöd prioriteras ned. Vi kräver omsorg och vård för våra barns lidande – inte en lång kö till kirurgiska och medicinska experiment

Man kan ikke si at Sverige framstår som et hetero-tyranni. Landet har avskaffet hele sin historie, normer og dannelse. Landet er så politisk korrekt at det kun er den selvvalgte identiteten som aksepteres. Enhver idé om fellesskap og naturens orden er krenkende. Likheten er blitt så viktig og dominerende at friheten er borte. Ikke kampen mot sosiale forskjeller, men kampen for likhet i identitet. I Sverige er alle hva de føler, og hevder du noe annet, diskriminerer du. På svensk kalles det normkritikk. Følelsene er blitt den nye sannhet, og dermed ikke gjenstand for kritikk. Enhver norm som har blitt overlevert gjennom generasjoner skal angripes, de forutsettes nemlig å være et redskap for undertrykkelse av minoriteter eller kvinner.

Men de svenske foreldrene fortviler. De ser at barna lider under troen på følelsenes sannhet. De savner forskning, men forstår ikke at den sannheten klassisk forskning søker, er opphevet når «hetero-tyranniet» erstattes med de skeives tyranni:

Behandlingen av våra barn görs i dag alltså utan grund i forskning. Sådan medicinsk behandling brukar kallas för experiment. Historiskt finns många liknande exempel som vi borde ha dragit lärdom av. Kvinnor med ”hysteri” har tidigare fått livmodern bortopererad. Ångest har behandlats med lobotomi. Experimenten har ofta genomförts på redan sköra patientgrupper och påfallande ofta är det kvinnors kroppar som ska korrigeras.

Foreldrene orker nemlig ikke å gå til kjernen i tenkningen, de aksepterer at normer er deres fiende:

Vi vill stötta våra barn och ungdomar i att utforska sin personlighet och hitta sitt sätt att leva – utan att styras av könsroller och normer.

Foreldrene ser ikke at kampen mot kjønnsroller og normer er de nyliberales  viktigste kamparena, at det er her man definerer hetero-tyranniet. Foreldrenes hjelpeløse rop er som å kjempe for frihet i Stalins Sovjet og samtidig anerkjenne kommunismen. Men det viser hvor langt man er kommet i Sverige, og hvor langt medier som Stavanger Aftenblad ønsker å ta oss. Det er et samfunn lik de franske revolusjonæres som kuttet alle bånd til fortiden og startet på nytt med år 0.

Men det er ikke bare kjønnsbekreftende operasjoner det er tale om dersom vi som Aftenbladet skal ta transpersoner på alvor. Det handler også blant annet om transkvinners rett til å delta i kvinners idrettskonkurranser og deres rett til å velge den garderoben de selv måtte ønske. Og operasjoner behøves ikke. Du er nemlig det kjønnet du definerer deg som.

Bare i Stockholmsområdet står over 400 barn og ungdommer i kø for kjønnsbekreftende behandling. Utviklingen er eksplosiv. For få år siden var det knapt noen som visste hva kjønnsdysfori er. Allikevel fortsetter skole og barnehager å indoktrinere svenske barn at det de trodde om kjønn og seksualitet er feil, at det faste er borte, at kjønnsidentiteten er flytende og at de selv må definere hva de er.

Behandlingen ungdommene får er irreversibel. Det er eksempler på at det har skjedd mot foreldrenes vilje, og det finnes leger som reagerer, men ingen våger å stå opp mot det ideologiske premisset som ligger til grunn for det som skjer. Utfordringen er at transbevegelsens dualistiske menneskesyn er i dyp konflikt med kristen tro, det vil si normene og tradisjonen vi er opplært til å kritisere.

Hva vi er vitne til, er en politisk bevegelse som tror de kan etablere en tilstand av absolutt frihet ved å kaste av seg byrden av overleverte institusjoner, tradisjoner og Gud. De tror de kan skape en politisk orden med utgangspunkt i den individuelle frihet, men ser ikke at denne friheten fører mennesket til slaveri under sine uberegnelige følelser. Vi har fått et samfunn som kun er basert på de krav borgerne retter mot det, og som filosofen Roger Scruton sier, beveger et slikt samfunn seg raskt fra et velordnet samfunn til et moralsk tomrom. Den konservative motstanden er stort sett fraværende, ingen liker å bli fremstilt som onde og homofobe.

Det enkeltes vilje er blitt vår gud. De skeives tyranni krever alt, også våre barn. Det er dypt tragisk hvilken mangel på rasjonalitet den gudløse opplysningstiden medfører. Hva som etterhvert bør være åpenbart, er at det skeive tyranniet krever underkastelse for en virkelighetsoppfatning barn må læres fra barnehagen av. «Hetero-tyranniet» truet ingen, sannheten gjør aldri det.

 

Publisert på Document.no 9. september 2019

 

Dele
E-post
Facebook
Twitter
LinkedIn
Bli med på diskusjonen
Andre kommentarer