Foto: Jason Briscoe fra Unsplash
Foto: Jason Briscoe fra Unsplash

Reell kvinnekamp er blitt politisk umulig og potensielt straffbart

Picture of Kjell Skartveit

Kjell Skartveit

Lektor, forfatter og skribent

Den 8. mars feirer vi kvinnedagen, men det er få som våger å stille spørsmål ved hva vi egentlig feirer.

Vi lever nemlig i en tid der et nesten samlet akademia, presse og politikerkorps er bekymret over at dagens kvinner stadig velger tradisjonelt når det kommer til yrkesvalg, og dermed bekrefter en klassisk forståelse av hva kjønnet innebærer. Det kalles det store likestillingsparadokset, at kvinner i verdens mest likestilte land i overveiende grad fortsatt velger tradisjonelle kvinneyrker.

Dagens akademia og politikere liker ikke tanken på forskjeller, at noe er ment å være forskjellig fra begynnelsen av. Det er som de mener kvinnens verdighet ligger i å kopiere mannen. Kjønnet er sosialt konstruert, messes det, og vi snakker som om kjønnet fortsatt eksisterer. Det er som vi glemmer at vi har kommet enda et steg lenger enn Simone de Beauvoirs påstand om at kvinne ikke noe man fødes som, men noe du blir.

Uten særlig debatt har vi gått gjennom en seksuell revolusjon som har snudd opp ned på alt det vi tidligere har tatt for gitt; det handler om en opphevelse av kategoriene mann og kvinne.

I realiteten er kvinnen opphevet som en biologisk realitet. Vi kan si at det samme også gjelder for mannen, men i det praktiske liv er det kvinnen som rammes av den nye ideologiske virkeligheten. Kjønnsidentiteten er blitt flytende, noe som ble lovfestet med diskrimineringsloven av 2013. En mann kan rekke opp hånda si at han er en kvinne, og vi er alle forpliktet til å behandle ham som det. Det er derfor for eksempel krenkende å hevde at et barn trenger en biologisk mor. Man kan ikke kreve noe som ikke finnes. Derfor er det ingen som våger å reagere på at årets pressefoto i Danmark viser to menn i en dobbeltseng sammen med et lite barn. Moderne sosiologer forteller oss at barnets behov for morskjærlighet kun en internalisert norm som vi må avlæres.

Konsekvensen av denne tenkningen er at vi ikke kan si hva som definerer en kvinne. Selv kvinnelige kjønnsorganer er ikke lenger et kjennetegn på det kvinnelige. Organisasjonen FRI kan med støtte i norsk lov forkynne at det finnes kvinner med penis og kvinner med vagina. Så lenge det er opp til den enkelte av oss å definere oss selv, kan ingen motsi den som definerer seg som noe annet enn det kjønnsorganene forteller ham eller henne. Homoaktivisten Kim Friele sa i et intervju til Klassekampen i 2006 at vi måtte beholde kategoriene for å kunne fortsette kvinnekampen. Hun kalte ideologien norsk lovgivning nå hviler på for «intellektuell onani».

Elever i norske skoler undervises utfra denne virkelighetsoppfatningen allerede fra tidlig barneskole. De blir fortalt at barn kan ha både to mødre eller to fedre, og at de selv må finne ut hvilket kjønn de er. De får vite at alle ble tildelt et kjønn ved fødselen, men at dette kjønnet ikke trenger å være deres «rette kjønn».

Hvis noen barn eller ungdommer mener de er et annet kjønn enn sitt biologiske kjønn, det vil si at de lider av det som kalles for kjønnsdysfori, står helsevesenet klart til å sette i gang den nødvendige «behandlingen». Antallet barn som lider av kjønnsdysfori har steget dramatisk i hele den vestlige verden, men den eneste «hjelpen» myndighetene vil de skal få, er det som kalles kjønnsbekreftende behandling, det vil si hormonell og kirurgisk behandling der målet er å endre kroppen slik at den kommer i overenstemmelse med barnets opplevde kjønnsidentitet. Hvilket jo er et uoverstigelig paradoks all den tid kroppen ikke skal ha betydning for hvem du er.

I 2019 vedtok Stortinget å inkludere begrepet kjønnsidentitet i straffelovens §185. Det innebærer i realiteten at kampen for den biologiske kvinnen er straffbart.

Det er derfor ikke vanskelig å forstå at Helsedirektoratet i 2020 fikk viljen sin og kunne gi helsevesenet mulighet til å starte behandling for kjønnsskifte helt ned til 11-års alderen (%anner 2).

Det er noen som ser at dagens politikk undergraver kvinnens posisjon, at den i prinsippet gjør all kvinnekamp umulig, og interessant nok forenes radikale feminister og kristne i denne kampen for å beskytte kvinnen som en biologisk sannhet.

En av dem er Kajsa Ekis Ekman fra Sverige. I boka Om könets existens drøfter hun konsekvensene av den politikken som utledes av radikal kjønnsteori. Hun peker på at selv om kategoriene oppheves, må den biologiske kvinnen benevnes, og måten vi skal gjøre det på, er ved å kalle henne for cis-person. Det vil si en person som mener å ha samme kjønn som sitt biologiske kjønn. Men dette prefikset betyr også at man oppfatter personen som privilegert, noe som i realiteten innebærer at gruppen biologiske kvinner har blitt en privilegert gruppe, og dermed er vi kommet i den situasjonen at det er kvinner med penis som er blitt den undertrykte gruppen.

For antikkens kvinner var kristendommen et radikalt budskap. Paulus sine ord om at her er ikke jøde eller grekerslave eller fri eller mann og kvinne, at vi alle er én i Kristus Jesus, var starten på tidenes frigjøringsbevegelse. Kvinnen ble verdsatt som kvinne, og var mannen lik i verdi. Ordene la grunnlaget for en ny verdensorden, men denne er vi altså i ferd med å forkaste.

Kvinnens frigjøring startet ikke med opplysningstidens ateisme, snarere tvert imot. Opplysningstidens frukter vitner ikke om likeverd. Vi har glemt historien om menn som visste de var kvinnen fysisk overlegne, men som på grunn av troen mente de var likeverdige og derfor skulle opptre galant overfor den svake part.

Dagens liberale misliker slike idealer. I toleransens og inkluderingens navn er de villige til å ofre kvinnens sikkerhet og åpne alle deres garderober for menn som hevder de er kvinner. Selv kvinneidretten og kvinnefengsler er ikke lenger reservert for kvinner. For anstendige politikere bør slike ideer oppleves som frastøtende, de må forstå at kvinnen alltid vil trenge beskyttelse.

Skal vi virkelig feire kvinnedagen, bør vi feire den i takknemlighet for biologiens sannhet og i troen på likeverdet.

Dele
E-post
Facebook
Twitter
LinkedIn
Bli med på diskusjonen
Andre kommentarer
Foto: Elyssa Fahndrich fra Unsplash

MF, pride og vitenskap

Menighetsfakultetet flagger med prideflagget, og MF-rektor Vidar Leif Haanes sier til Vårt Land at de blant annet gjør det: «for å synliggjøre at vi ikke