NRK skriver om Sveriges nye restriktive praksis knyttet til behandling av kjønnsdysfori

Nyheter
Foto: Branden Harvey fra Unsplash

 Den nye svenske retningslinja innebærer ei radikal omlegging av tidligere praksis, sier Pål Surén til NRK.

Han er barnelege og forsker ved Folkehelseinstituttet.

De norske reglene for behandling med pubertetsblokkere og kjønnsbekreftende hormoner blei oppdatert i 2020.

Psykiatrisk utredning før oppstart er ikke lenger et krav for barn og unge. De over 16 år skal kunne få hormoner uten samtykke fra foreldre. Og flere tilbud skal opprettes rundt i landet.

Dette ligner på hvordan anbefalingene var i Sverige tidligere. Men etter en grundig gjennomgang av forskinga på området, gikk svenskene plutselig i helt motsatt retning i februar i år.

Hovedgrunnen er usikkerhet rundt ei pasientgruppe som har blitt mye større de siste åra.

Ei gruppe skiller seg ut

På ti år har det vært mer enn ei dobling av barn og unge i Norge og Sverige som ønsker kjønnsbekreftende behandling.

Disse har det som kalles kjønnsdysfori. Det vil si at de opplever et sterkt ubehag med å leve med en kropp som ikke stemmer overens med kjønnsidentiteten deres.

Tidligere var det stort sett de som helt sia barndommen hadde kjent at de var «født i feil kropp» som fikk pubertetsblokkere og seinere østrogen eller testosteron. Denne gruppa finnes fortsatt.

Men ifølge Socialstyrelsen er det ei helt annen gruppe som er i stor vekst: Biologisk fødte jenter fra 13 til 17 år som kjenner på kjønnsdysfori først i ungdomstida.

I 2015 var antallet i denne gruppa 107 personer i Sverige. I 2018 var det 233. Ingen annen gruppe har vokst så mye, så fort.

Socialstyrelsen skriver i en ny rapport at de ikke kan forklare økninga. De mener det finnes for lite kunnskap om hvilken behandling som er riktig å gi til tenåringene som søker hjelp.

De er bekymra også for at pubertetsblokkere har bivirkninger vi ikke veit om.

Konklusjonen er at risikoen er større enn nytta med å gi pubertetsblokkere og kjønnsbekreftende hormoner til pasienter under 18 år.

I Sverige skal medisinene nå gis bare i unntakstilfeller, eller til pasienter som er med i forskning. Alle skal nå få psykososial støtte før de eventuelt får annen hjelp.

Vanskelige gråsoner

– Kriteriene for å få behandling er tydeligere knytta til at kjønnsinkongruens skal ha debutert i barndommen. Den skal ha holdt seg til puberteten, og puberteten har blitt oppfatta som psykisk belastende, sier Thomas Lindén, avdelingssjef i Socialstyrelsen.

Deler av fagmiljøet i Norge har samme bekymring som svenskene, ifølge overlege Anne Wæhre.

Hun leder teamet for kjønnsinkongruens hos unge (KID-teamet) ved Rikshospitalet i Oslo. Også de opplever at pasientgruppa som øker klart mest er biologisk fødte jenter.

Ifølge Wæhre er det store forskjeller på de enkelte pasientene innad i gruppa. De fleste har ikke gitt uttrykk for kjønnsinkongruens da de var små. Noen har kanskje vært litt usikre.

– Foreldre kan for eksempel være opptatt av at barna deres har vært «guttejenter». Det er det som er så vanskelig i klinikken. Det er gråsoner, sier Wæhre.

I den svenske rapporten kommer det også frem at mange av tenåringene som søker hjelp har andre utfordringer enn kjønnsdysfori. Som depresjon, angst, ADHD og autisme-diagnose. Ved Rikshospitalet ser de det samme.

Men hovedårsaken til at svenskene nå snur, er faren for detransisjon og mulig anger, forklarer Thomas Lindén i Socialstyrelsen.

Vil noen ombestemme seg?

Detransisjon vil si at en som har gått gjennom hormonbehandling og eventuelt kirurgi, ombestemmer seg og vil gå tilbake til det biologiske kjønnet sitt.

– Kunnskapen om at kjønnsbekreftende behandling noen ganger fører til svekka helse og livskvalitet, eller skade hos unge voksne, er en av faktorene som har vært viktige for vår vurdering, sier Lindén.

Få studier er gjort på detransisjon. Lindén kan ikke vise til konkrete tall – bare historier om unge svensker som har angra. Han mener disse enkelthistoriene, som man ikke hadde hørt om for noen år sia, er mer enn nok til å tråkke på bremsen.

Emelie Köhler er en av dem som har ei sånn historie. Hun trudde livet skulle bli bedre som gutt.

Skulle ønske hun fikk flere kritiske spørsmål

Hun har selv avsluttet behandling.

– Det var en dritslitsom prosess for meg. Og jeg var dessuten voksen, sier Köhler i NRK-programmet Folkeopplysningen.

I dag driver hun et nettsted om detransisjon. Hun starta det fordi hun mente det mangla informasjon som stemmer overens med virkeligheten.

– Noen av de jeg kommer i kontakt med i dag, er 20 år gamle. De gikk mye lenger enn hva jeg gjorde, og har bare venner innad i miljøet.

Som ung transperson skulle hun ønske at hun fikk flere kritiske spørsmål.

– Jeg hadde fra dag én lært at alle blir født med et indre kjønn, og at det er knytta til «jeg-et» og står over biologien. Det ble nesten hamra inn som rein fakta i samfunnet. Jeg hadde trengt noen som var kritisk til hele konseptet. Som snakka om at man ikke trenger å føle seg som noe, for å få være det.

Anne Wæhre ved Rikshospitalet sier det ikke er mange som Emelie i Norge.

– Vi kjenner noen helt få som har ønsket å stoppe igangsatt hormonbehandling. Det er noe vi tar på største alvor.

 

Les også:Får ikke støtte til å fjerne brystene: – Frustrerende

 

Hvem skal få behandling?

Ulike fagmiljøer har totalt forskjellig mening om hvem som skal få behandling med pubertetsblokkere og kjønnshormoner.

Legene ved Rikshospitalet gir medikamenter bare til barn og unge som har vært gjennom ei grundig psykiatrisk vurdering.

– Vi gir pubertetsblokkere unntaksvis til noen pasienter, sier Wæhre.

De gir slike medisiner til mellom null og 10 pasienter i året.

– Hvorfor er dere restriktive?

– Vi veit for lite, rett og slett.

På den andre sia står Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS).

Moralsk panikk

– Jeg opplever det som nå skjer i Sverige som moralsk panikk, sier Ingun Wik.

Hun er avdelingsleder ved HKS. Helsestasjonen drives av Oslo kommune, og de er spesielt opptatt av kjønnsmangfold og seksualitet.

I fjor fikk seks pasienter

hos dem. HKS ser på medisinen som «en time out» – ei tenkepause for et barn som opplever mye stress knytta til å måtte gå gjennom en pubertet med feil kjønn.

Rundt 100 pasienter hos HKS fikk

i fjor.

Ved den nasjonale tjenesten på Rikshospitalet var det 109 unge som fikk det samme i 2020. Antallet for 2021 er ikke klart, men er venta å være ganske likt. 270 voksne fikk kjønnsbekreftende hormoner ved Riksen i 2021.

Tidligere har Wik oppfordra Norge til å se på hvordan personer med kjønnsinkongruens blir behandla Sverige, fordi de baserte seg på den mest oppdaterte forskninga. Men nå som svenskene har gjennomgått forskninga på nytt, vil ikke Wik lenger anbefale å se til dem.

– Jeg håper vi i Norge klarer å ta avstand fra det som skjer i Sverige, og forholder oss til internasjonale retningslinjer.

Kjenner seg ikke igjen

Ifølge Wik gjør de ved HKS tverrfaglig kartlegging og har forventningsavklaringer med pasienter før behandlingen starter. Men de krever ikke psykiatrisk utredning.

Helsestasjonen vil det skal være enkelere å få behandling.

– For mange er det nødvendig for å kunne leve et godt liv, sier Wik.

 

Wik kjenner seg ikke igjen i den store økninga av biologiske tenåringsjenter som opplever at de er gutter, slik svenske myndigheter og Rikshospitalet melder om.

Hun mener det er veldig alvorlig om det blir vanskeligere for denne gruppa å få hjelp for å ta plass som seg selv.

– Vi som helsearbeidere kan ikke bestemme om noen er trans nok til å få behandling, sier Wik, som er kritisk til hvilke krav teamet på Rikshospitalet stiller til pasientene.

Vil ikke gi endringene oppmerksomhet

Aleksander Sørlie er avtroppende leder i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI). Han er kritisk til at de svenske endringene får oppmerksomhet i Norge.

– Først og fremst tenker jeg at fokuset på detaljene i andre lands retningslinjer eller praksis er en avsporing fra det som faktisk er viktig: Hvordan vi kan sikre et godt og forsvarlig helsetilbud her i Norge, skriver han i en e-post til NRK.

Videre skriver han at PKI er bekymra for endringer som drar andre land i det han kaller en mer transfiendtlig retning.

Samtidig mener han at det som står på papiret ikke alltid blir praktisert i virkeligheten.

– Det er et stort problem når media og helsemyndigheter i Norge vektlegger slike saker så tidlig i prosessen, fordi vi veit av erfaring at media sjelden følger opp slike saker videre, og derfor heller ikke får gitt viktige oppdateringer.

 

Les også:Ravn (19) er hverken han, hun eller hen

 

Helsedirektoratet: – Vi veit at vi veit for lite

I Helsedirektoratet har de satt seg inn i de nye og mye strengere svenske anbefalingene.

– Jeg tenker at vi er ganske restriktive i Norge, men ikke  restriktive, sier divisjonsdirektør Johan Georg Torgersen.

Svenskene mener nå altså at risikoen knytta til detransisjon er tydeligere dokumentert, og vurderer i tillegg at usikkerheten rundt bivirkningene av pubertetsblokkere og kjønnshormoner er stor. Dette blir lite berørt i den norske retningslinja.

– På den ene sia: Vi veit at vi veit for lite. Vi skulle gjerne hatt mer kunnskap om dette. På den andre sia er dette ei pasient- og brukergruppe som faktisk eksisterer, som har rettigheter og krav på helsetjenester. Det må vi også ta hensyn til.

Torgersen har merka seg at det har vært ei stor økning blant biologiske jenter i tenåra som ønsker behandling.

– Vi er godt kjent med at denne gruppa har økt. Vi skulle gjerne hatt enda bedre kunnskap for å bli enda mer sikre i de råda som blir gitt.

Divisjonsdirektøren vil ikke følge etter svenskene når det gjelder kravet om psykiatrisk vurdering før unge får tilbud om pubertetsblokkere eller kjønnshormoner.

– Å stille det som krav for hele gruppa, mener vi bryter med prinsippet om at alle må vurderes individuelt etter behov. Kjønnsinkongruens er ingen psykiatrisk lidelse.

 

NRK

Dele
E-post
Facebook
Twitter
LinkedIn
Bli med i diskusjonen
Flere

Aktuelle nyheter

Foto: Adam Nescioruk fra Unsplash

Norge responderer på Cass-rapporten

Overlege Anne Wæhre leder teamet ved Rikshospitalet som behandler unge transpersoner sier til NRK at hun mener det er lite dokumentert at behandlinga hun gir