I en tid der toleranse og raushet hevdes å være bærebjelkene i samfunnet, blir vi stadig minnet om at det finnes dem som absolutt er likere enn andre, og som derfor har fått muligheten til å definere hvem som er utenfor det gode selskap. Det er snart slutt på å se på politikk som prioriteringer av begrensede ressurser. Hva vi stort sett er opptatt av, er diskriminering og makt, noe som finnes i alle relasjoner, skal vi tro den vestlige verdens nye statsbærende ideologi: postmodernismen.
To saker har den siste tiden belyst de utfordringene denne troen fører til. Den ene handler om en kristen høyskole, den andre om forfatteren J.K. Rowling.
I Oslo har den kristne høyskolen Norsk Lærerakademi (NLA) opplevd at tre videregående skoler har sagt opp sine avtaler om å tilby studenter ved NLA praksisplass.
Driftsstyreleder ved Ellingsrudåsen skole, Tommy Monge, sier til Vårt Land at avgjørelsen om å bryte med NLM handler om å ta avstand fra NLMs verdidokument og skolens holdning til samliv:
Jeg synes signalet skolen vår sender ved å avslutte samarbeidet med NLA, er viktigst. Vi ønsker å signalisere at vi tar avstand fra NLAs syn på homofilt samliv. Det mener vi er helt innafor å gjøre i dagens samfunn.
Han mener det er synd for studenter som ikke får praksisplasser på skolen, men at det uansett er riktig å avslutte samarbeidet, samtidig som han understreker at hans egen skole mener at alle er like mye verdt, uavhengig av livssyn:
Det er viktig å stå frem som et eksempel til etterfølgelse og ta avstand fra et slikt syn.
Vi anser ingen som en trussel. Ellingsrudåsen skole arbeider hver dag med mangfold og likeverd. Når en utdanningsinstitusjon har et så snevert syn på samliv, er ikke dette i tråd med verdiene skolen ønsker å stå inne for.
Som jeg nevnte tidligere, jobber skolen med mangfold og likeverd. På skolen er det elever og ansatte med ulikt livssyn, etnisitet og religion. Alle er like mye verdt, uavhengig av deres livssyn.
På samme tid foregår det en debatt knyttet til bibliotekarer som ikke ønsker å arrangere Harry Potter-kvelder etter at forfatteren J.K. Rowling har blitt stemplet som transofob. Hun har nemlig våget å si at bare kvinner menstruerer.
Noen har spurt hvordan det er mulig at en gruppe aktivister har fått slik makt, og debatten går i ulike medier, men det er som om debattantene ikke orker å ta inn over seg hvordan en ideologi som knapt nevnes eller kritiseres, så fullstendig kan overta det ideologiske hegemoniet. Man er mer opptatt av ytrings- og religionsfrihet enn av de ideologiske betingelsene som gjør disse historiene til en del av normalen og ikke unntakene.
Makten er overalt, hevdet den franske filosofen Foucault, og la med dét grunnlaget for dagens tenkning som kalles woke. Etter Foucaults oppfatning er makten til stede i alle sosiale relasjoner fordi en gitt type kunnskap har blitt legitimert og akseptert som sann. Dette fører til at vi alle tvinges til å bøye oss for denne makten dersom vi skal delta i samfunnet, noe som jo er nødvendig for de fleste av oss. Denne makten er da ikke rettferdig fordelt, og manifesterer seg i skjevheter i og muligheten til å få innflytelse. Dette er noe av kjernen i postmodernismen og dens jakt på sosial rettferdighet. Skal man oppnå rettferdighet, må man avsløre maktforhold som er usynlige for alle andre enn dem som er skolerte. For oss andre er nemlig disse maktstrukturene internalisert som normale. Disse maktstrukturene er til stede for eksempel i rasisme, homofobi, transofobi, sexisme – ja, selv i ordinær vitenskap.
Det å bli klar over disse maktstrukturene og prøve å motarbeide dem, betegnes da som woke.
Postmoderne ideologer avviser derfor troen på en objektiv sannhet. Troen på en objektiv sannhet anses som et utgangspunkt for og som et resultat av den makten som Foucault sa måtte bli avslørt for å oppnå rettferdighet. I Norge ledet denne tenkningen til innføring av en vidtgående diskrimineringslovgivning, og senere til en utvidet straffelovgivning.
I en postmoderne virkelighet er det derfor Rowling og kristne som undertrykker og nekter andre mennesker deres menneskerettigheter, de ønsker nemlig at vi forholder oss til vårt biologiske kjønn og Guds vilje med våre liv.
Det er derfor naturlig at representanten for en videregående skole i Oslo hyller mangfoldet samtidig som han avviser en kristen høyskole som en del av dette mangfoldet, på samme måte som mange biblioteker ikke kan akseptere J.K. Rowling. Den kristne troens krav på en objektiv sannhet om hva som er best for mennesket, og Rowlings påstand om naturens orden, står nemlig i sterk kontrast til postmodernismens krav om underleggelse av den fullstendige relativismen. Ikke bare hevder den kristne troen at noe er sant, men den hevder også at noe er best, og dette tåles ikke.
I et samfunn som bygger på postmodernismen, vil man i mangfoldets navn tåle at mennesker velger å tro på kristendommen eller klassisk vitenskap, men ikke at man tar de praktiske konsekvensene av dem.
