Foto: Clark Tibbs fra Unsplash

Løgnen forderver demokratiet

Kjell Skartveit

Kjell Skartveit

Lektor, forfatter og skribent

Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.
3 Joh 1,11

 

For få dager siden feiret vi 8.mai. Vi feirer ikke lenger bare seieren over Nazi-Tyskland, men det som nå heter veteranenes dag. Uansett, 8. mai minner oss om at det finnes noen absolutter der ute, noe vi ikke kan komme bort fra. Det handler om sannhet og løgn, moralske standarder og opplevelsen av å kjempe for det som er sant og rett.

Det var ikke alle som forstod hva vi stod overfor når nazismen vokste fram, og for få som våget å si noe. Også den gang var dialog og gjensidig forståelse populære tilnærminger.

Men vi lærte, og vi forstod etter hvert at fascismen og nazismen innebar et angrep på det mest fundamentale i vår kristne kultur: Respekten for menneskets verdighet og individualitet, troen på en Gud som ikke ønsker den uniformerte massen, men som søker en egen relasjon til den enkelte via et fritt ja. Nazismen og fascismens førerdyrkelse og fascismens forståelse av samfunnet som en kropp, corpus, der enhver motstand ble definert som et angrep på kroppen, og dermed en sykdom man bør behandle, førte til at friheten ble et problem i seg selv. Den kunne misbrukes, forstyrre den harmonien som skulle råde i samfunnet.

Troen på harmoni, ro, dialog og orden settes i dag så høyt at det kan minne om fascismens røtter. Ikke slik at man opphøyer diktaturet, korporatismen og massen, nei, snarere tvert imot. Nå opphøyes det totale demokratiet som moralens utgangspunkt, og en gudløs postmodernisme dyrker fram likhet, normløshet og individualisme i en slik grad at sannheten blir et problem. Den blir som sandkorn i et velsmurt maskineri, og derfor et uroelement man må kvitte seg med. Normkritikk kalles det i skolen, og elevene læres opp til å være kritisk til egen historie og tradisjon.

Den svenske avisen Världen i dag kunne for få dager siden melde om en lærer som mistet jobben fordi hun nektet å tiltale en elev med noe annet enn elevens biologiske kjønn. Læreren mener selv at det er en form for overgrep å kalle et barn «hen» med tanke på hva kjønnsskifte innebærer av kirurgi og hormonbehandlinger. Hun sier at barn kan leke at de er noen andre enn den de er, men at det vi nå er vitne til ikke er en lek. Det er alvorlig for foreldrene, og det er en alvorlig utvikling i samfunnet. Hun vil ikke være med på det eller ha det på samvittigheten. Det samme kunne funnet sted i Norge, vi har samme lovgivning her.

Læreren klarte ikke å basere sitt liv på en løgn, hun så at det ikke er av det gode. På samme tid har det svenske helsevesenet gått inn for å avskaffe tradisjonelle kjønnskarakteristikker. Derfor skal ikke lenger graviditet forbindes med kvinner, eller prostata med menn. Det er som med forslaget til norsk barnelov der moren er borte og hvor det vises til «den» som føder barnet, og ikke «kvinnen», slik at loven også kan inkludere juridiske menn som føder barn.

Dagens politikere vet at de forkaster sannheten, og når postmodernismen blir utgangspunktet for deres lederskap blir troen på en objektiv sannhet en trussel. Vi skal alle presses inn i samme form, en form som presenteres som en seier for individualismen, men som i realiteten er like konform som Mussolinis svartskjorter. Det er derfor læreren i Sverige mistet jobben og en forfatter som J.K. Rowling støtes ut i kulden. De truer ideen om et mangfold i harmoni, der alle har mulighet til å leve ut sin identitet. Deres påstand om sannhet oppfattes som en trussel, som en sykdom de må behandle. Utfordringen er at de ansvarlige for deres skjebne tror de har det gode som forbilde. Det er som fascismen har gjenoppstått i en postmoderne utgave.

På samme måte som fascistene legemliggjorde samfunnet og krevde et uniformert samhold, dyrker dagens makthavere normkritikk i mangfoldet og vil kurere den opposisjonelle. I motsetning til mellomkrigstidens fascister anvender de ikke vold, men det totale sosiale utestengelsen kan være ille nok, og kravet om ensretting er den samme.

Når sannheten blir løgn, og løgn blir sannhet, mister vi også forståelsen av hva som er godt og ondt. I en slik kontekst blir kristen tro og virkelighetsforståelse den største motstander. Fortidens ismer dukker sjelden opp i samme utgave, og postmodernismen har knapt en historisk parallell. Men kravet om underkastelse deler den med alle andre. Skal det gi mening å feire 8.mai i framtiden, må dagens utvikling reverseres.

Dele
Share on email
E-post
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Bli med på diskusjonen
Andre kommentarer
Foto: Melanie Wasser fra Unsplash

Frykten er deres våpen

For en tid tilbake ble det klart at den tidligere finske innenriksminister og nåværende parlamentsmedlemmet Päivi Räsänen og hennes forlegger Juhana Pohjola er blitt siktet for hatefulle