Familie

Liberal familiepolitikk kjenner ingen grenser

Kjell Skartveit

Kjell Skartveit

Lektor, forfatter og skribent

Debatten knyttet til nye familieformer og samlivsetikk er vanskelig, og årsaken er ofte fravær av en felles virkelighetsoppfatning. Når konservative peker på den etiske skråplaneffekten, reagerer liberale ofte med oppgitt fornærmelse, og hevder at det må være mulig å argumentere for et monogame livslange homofile forholdet, uten å bli tatt til inntekt for en alle andre tenkelige utgaver av samlivsformer.

Dagens Næringslivs nylige intervju med KrFs tidligere kommunikasjonssjef Mona Høvset gir grunn til å stille spørsmål ved om en slik liberal tilnærming i realiteten er mulig. Mona Høvset giftet seg sommeren 2018 med Louise Hill Vegsund, og ble viet av KrFs stortingsrepresentant Geir Jørgen Bekkevold. Hun fremstår ikke som en radikal representant fra FRI, snarer tvert imot. Allikevel gir intervjuet grunn til å stoppe opp, og det er to utsagn fra Høvset som viser hvor vanskelig det er å argumentere for et «konservativt» homofilt standpunkt.

For det første utfordrer hun KrFs rolle som et familieparti og peker på at begrepet familie ikke lenger er hva det var, og sier:

Jeg håper partiet nå kan ta steget ut å bli familiepartiet for alle slags familier. Det kommer i alle former og farger om dagen.

Altså, hun som selv lever i et lesbisk forhold argumenterer ikke for sin egen familieform, men tar utgangspunkt i hva som er realitetene «på bakken», det vil si hvordan folk velger å leve sine liv. Hun peker på at de «kommer i alle former og farger», og lar det bli utgangspunktet for hva KrF skal mene. Hun avviser altså at det skal finnes det normativt utgangspunkt for hvem eller hvor mange som skal til for å definere ekteskapet. Ekteskapet er blitt åpnet, og enhver som vil ta det i bruk, er velkommen til det. Statens oppgave blir etter hennes mening å legge til rette for menneskers valg. Å argumentere for det monogame heterofile og homofile ekteskapet blir i et slikt perspektiv like ekskluderende og avvisende som den tradisjonelle kampen for det heterofile ekteskapet. Ettersom familiene kommer i alle slags former, er vi forpliktet til å akseptere dem alle. Det er tydelig at hun forstår at hennes valg har konsekvenser. Hennes kan ikke bare tillate seg selv å være liberal, den retten må gjelde alle.

Men Mona Høvset stoppet ikke der. Hun la nemlig et etisk argument til grunn for hva som bør være oppfylt for moderne familier. Hun forteller til Dagens Næringsliv at hun selv har beveget seg i spørsmålet og landet på at «en trygg oppvekst og god omsorg» er viktigst.

Men hva er en trygg oppvekst og en god omsorg, og hvem kan gi barn det? Dette argumentet minner om liberale kristnes argument for at Bibelen kan forsvare det homofile parforholdet. De overser at Bibelen taler om mann og kvinne, og legger vekt på det som skal kjennetegne relasjonen i et parforhold, og lar det være avgjørende for om forholdet oppfyller Bibelens krav. Det er det samme Mona Høvset gjør. Hun forholder seg ikke til biologiske relasjoner, men til de egenskapene barnas omsorgspersoner må ha. For Høvset handler det om evnen til å gi barna trygg oppvekst og god omsorg, og så lenge omsorgspersonene har disse egenskapene, oppfyller de kravet samfunnet bør stille.

Det er krevende å forholde seg til en slik argumentasjon, for alle er jo enige i at evnen til å gi barn en trygg oppvekst og god omsorg er viktig. Utfordringen er at disse kravene i seg selv ikke forteller noe om hvilke relasjoner det bør være i en familie, i prinsippet sier de faktisk at barnets biologiske foreldre ikke har en betydning, at biologien er overflødig. Med en slik argumentasjon, som i utgangspunktet kan synes etisk akseptabel, er det ingen grenser for hvilke familiekonstellasjoner man kan, og må, forsvare. Men de som argumenterer for en åpen og inkluderende kristen tro, kan ikke avvise Høvsets standpunkt uten å gå på akkord med egne standpunkt. Når man først forkaster biologien og Bibelen som et normativt utgangspunkt er det ingen grenser for hva som er mulig så lenge man holder seg innenfor kravet om trygg oppvekst og god omsorg for barna.

Å være åpen og inkluderende handler om å godta det man før avviste. Man tvinger seg selv til å akseptere andres valg, og normen ligger i å godta andres normer, det vil si å innta en normkritisk holdning til etikken. Selv liberale kristne blir fanget av denne ideologien, hvis de prøver å argumentere for et livslangt monogamt homofilt samliv vil også de bli rammet av påstanden om intoleranse og mangel på nestekjærlighet. Enten aksepterer man alle former for familie, eller så gjør man det ikke.

Dele
Share on email
E-post
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Bli med på diskusjonen
Andre kommentarer
Pride-parade

Min første og siste Pride-parade

Jeg trodde jeg støttet kjærlighet ved å gå i Pride-paraden, men jeg tok feil. Følger vi den politiske agendaen til regnbueorganisasjonen FRI, skal barn eksempelvis kunne ha

Hvordan kom vi dit?

Heksejakten på J.K. Rowling er ikke unik, det er mange i den vestlige verden som opplever samme hets, men det er få som har fått