Den britiske høyesterettsdommen om kjønn i britisk likestillingslov, og eventuell relevans for norsk lovgivning, er i noen grad debattert i norske media. Den absurde, barne- og kvinnefiendtlige, men ikke unike, rettssaken i Bergen med voldtektsmenn som sier de er kvinner, har vakt mer debatt.
Dagen har vært blant avisene som har gått foran her. Disse sakene henger sammen. Men for å komme videre må den juridiske debatten om kjønn løse grunnlagsproblemet den er forårsaket av: forveksling av trosbaserte utsagn med fakta.
Lov om endring av juridisk kjønn ble hasteinnført uten debatt. «Kjønnsidentitet» som diskrimineringsgrunnlag likeså – de færreste skjønte og skjønner hva det betyr, i og med at det er et meningsløst ord slik det blir brukt i nåtidig sammenheng.
Før betydde det hvordan personer av de to kjønn utvikler sin identitet knyttet til kjønn. Nå betyr det evnen til å oppheve virkeligheten. Det er som kjent verken mulig å være, eller å bli, det motsatte kjønn.
Hva skjer når man ikke bare likestiller tro og virkelighet i lovverket, men lar tro få forrang (kvinne er kvinne, men mann er kvinne hvis han sier så og opphever da kategorien kvinne)?
Jo, da får man følgefeil på følgefeil, lover i grunnleggende konflikt, språklige umuligheter, brudd med folks rettsfølelse, mistillit til rettssystemet og regelrette, grove brudd på eksisterende menneskerettigheter.
I juss-nettavisen Rett24, har den britiske høyesterettsdommen blitt drøftet av professor emerita Anne Robberstad på den ene siden og førsteamanuenser Andrea Vige Grønningsæter, Anniken Sørlie og stipendiat Lars Andre Strøm Arnesen på den andre siden.
De henholdsvis berømmer og kritiserer dommen. Grønningsæter, Sørlie og Arnesen bruker nyspråk (cis), der kvinner blir en underkategori av sitt eget kjønn.
Yogyakartaprinsippene legger føringene, en ikke juridisk bindende programerklæring om at mennesket transcenderer naturen i den grad at vi selv befaler hva virkeligheten er.
Det er et dypt religiøst – og i mine øyne dystopisk – manifest, ukritisk overtatt som juridisk rettesnor av svært mange stater. Prinsippene blir et argument for at FNs kvinnekonvensjon verner menn som sier de er kvinner, et brudd med konvensjonens ordlyd og intensjon.
I boka «Kjønnstru: Kampen om røynda» (2023) og andre steder viser jeg at det å framstille «kjønnsidentitet» som noe faktuelt og ikke en trosoppfatning eller forestilling som har krav på vern som tro og livssyn, er den grunnleggende kategorifeilen som her fører galt av sted.
Den avstedkommer faktisk en fundamentalistisk statsreligion. Det er dette som ligger til grunn for lov om endring av juridisk kjønn, og for «kjønnsidentitet» som diskrimineringsgrunnlag fra 2013. Det bryter eksisterende menneskerettigheter, herunder trosfriheten.
Arnesen publiserte en lovkommentar om lov om endring av juridisk kjønn i 2020, som jeg kritiserer i «Kjønnstru». Arnesen fremmer i sin bok kjønn forstått som en subjektiv størrelse, og etterspør ikke det faktuelle grunnlaget for «kjønnsidentitet».
Han klarer, i motsetning til britisk høyesterett, ikke å konkludere med hva kjønn er (Arnesen 2020: 31), men avslutter en refleksjon med at filosofen Judith Butler mener at også biologisk kjønn er sosialt konstruert. Kjønn er for øvrig i lov om endring av juridisk kjønn, et tall (i personnummeret, fram til 2032).
«Kjønnsidentitet», derimot, blir hos Arnesen gitt en «fast» sirkeldefinisjon, som i alt av norsk lovverk og forvaltning. Sirkeldefinisjoner er ugyldige.
Kjønnsidentitet som kjønnsopplevelse er å bruke et synonym for å definere et begrep, vi får ingen ny kunnskap. I de få tilfellene der kjønnsidentitetsdefinisjoner går ut over det sirkulære, anvendes kjønnsstereotyper:
Kjønnsidentitet som kvinne er [følelsen/opplevelsen av å være kvinne, og det er:] å innta en kvinnelig kjønnsrolle, være eller å ønske å være feminin, være objektifisert, pornofisert. Altså alt hva kvinnebevegelsen, inkludert kvinnekonvensjonen, har forsøkt å frigjøre oss fra, for både kvinner og menn.
Dagens kjønnstro framholder menneskesinnet som suverent. Arnesen bryter kvinnekjønnet ned i fragmenter, i en diskusjon om kjønnskvotering til styrer. Han spør om det er reproduktive egenskaper, utseende eller noe annet (partikulært) som skal kvoteres inn (Arnesen 2020: 96).
I en slik verdensforståelse er det det enkelte subjekt (sinn) som lager system av tilværelsens fragmenter, og sjelelige kategorier blir dermed avgjørende. I motsetning til likekjønnstiltrekning, som er fakta, er «kjønnsidentitet» som noe som overprøver virkeligheten (mann er kvinne, der tiltrekning er tiltrekning), altså en kontrafaktisk fiksjon, en tro.
Norsk rett må følge materiell, faktisk virkelighet når lover utformes. Hvis ikke, er juristene magikere, som nå: Magi er ord og handlinger som brukes for å skape en overnaturlig påvirkning av omgivelsene.
Dette gjøres når mann forvandles til kvinne, og omgivelsene må underkaste seg den magiske forvandlingen. At forvandlingen skulle forårsakes av noe «dypt følt» (Yogyakartaprinsippene), endrer ikke dette.
Resultatet er at faktisk virkelighet opphører gjennom Ordet (erklæring om hva som finnes): lesbiske kvinner som kategori blir ensbetydende med heterofile menn som krever tilgang til lesbiskes rom, språk og rettigheter. Slik oppheves diskrimineringsvernet for lesbiske som seksuell minoritet, som også for kvinner som kjønn.
Disse logiske (kort)slutningene er åpenbare. Når jurister – med Robberstad som hederlig unntak – ikke tar til motmæle mot lovgivningen vi nå har, men tvert imot forsvarer den og angriper britisk høyesterett for å være «unyansert», framstår de som dypt troende.
Trosfrihet og rett til å utøve sin tro står og skal stå sterkt i en demokratisk rettsstat. Men vi regulerer tro opp mot sekulær virkelighet, andres trosfrihet og mot øvrige menneskerettigheter.
En rettsstat kan ikke vedta lover tuftet på fiksjoner. Norsk rett må definere hva kjønn og «kjønnsidentitet» er, fra en felles, fakta- og virkelighetsdefinert basis.
Anne Kalvig
Først publisert i Dagen
Republisert med forfatterens velvilje.
