«Hva er trygge rom i kirken?» Det var tittelen på min artikkel 1. august. Olav Myklebust kom 5. august med påstander og kritikk som krever en respons.
1. Jeg er 100 prosent enig i at alle mennesker er like verdifulle. Men det meste det Myklebust skriver om, er helt utenfor tema jeg skriver om. Måten Myklebust beskriver mine påståtte «holdninger» på, minner vel mest om hersketeknikk?
Bibelen og biologiske fakta er mitt utgangspunkt, og jeg tror ikke sannhetsbegrepet har gått ut på dato.
Jeg forstår at homofili er et følsomt tema for Myklebust, men var det virkelig det artikkelen min handlet om? Jeg har heller aldri påberopt meg å være et offer i tematikken rundt «trygge rom».
Men i respekt for min kollega i bispedømmerådet ønsker jeg likevel å gi et saklig motsvar. Som kirkepolitikere burde vi begge ha interesse av å drøfte premisser for ytringsfrihet i Den norske kirke. Det er godt kjent også for Myklebust at mitt engasjement bak kronikken om trygge rom er drevet av omsorg, særlig for barn og unge.
2. Myklebust bagatelliserer det problematiske som nå foregår i norske skoler og barnehager i relasjon til skeiv teori og destruktiv kjønnsforvirring. Myklebust omtaler dette som «haldningsskapande arbeid» og «folkeopplysning».
Alle som ønsker en realitetsorientering om situasjonen i skolen, bør følge godt med og se at stoffet om kjønn i skolebøker nå har en oppsiktsvekkende skeiv slagside, uten motforestillinger og rom for kritisk tenkning, slik blant annet SkeivTeori.no og Foreldrenettverket.no dokumenterer.
Resultatet av feilinformasjon, som uroer ikke minst foreldre og helsepersonell, er en eksplosiv vekst av unge som nå tror de kan «bytte kjønn». Den eksperimentelle behandlingen av ellers normalt usikre ungdommer, viser seg å være farligere enn først antatt. Et godt eksempel på dette får vi i svensk TVs dokumentar «Transbarnen».
3. Selv om det er et sidespor, er det et viktig poeng for Myklebust å fastslå at alle er skapt akkurat slik Gud vil vi skal være – inkludert seksuelle følelser, orientering og kjønnsidentitet. Men påstanden er både teologisk og vitenskapelig er uholdbar.
En lang rekke faktorer som påvirker vår personlighet og identitet, sammen med konsekvenser av syndefallet generelt i vår «brutte seksualitet», er dessverre ett av mange tabu-temaer, også blant kristne.
Et sterkt argument mot at homofile er skapt/født sånn, er undersøkelser av éneggede tvillinger. En stor undersøkelse i Australia for 20 år siden viste for eksempel at blant 5.000 tilfeldig utvalgte voksne tvillingpar, var det 49 én-eggede par hvor minst den ene var homofil.
Samtlige par hadde vokst opp i samme hjem. Bare i seks av tvillingparene var også den andre homofil, det vil si tolv prosent (Bailey, Dunne, Martin, i: Journal of Personality and Social Psychology 78 (2000), gjengitt i Robert A.J. Gagnon, The Bible and Homosexual Practice, Abingdon Press 2001).
Psykiater Arne Austad sier (side 11) det er altfor få nyanser i debatten rundt dette temaet og han snakker om psykososiale og kulturelle påvirkningsfaktorer. Han sier: «Anerkjente forskere har konkludert med at seksuell orientering ikke er fastlåst, og i faglitteraturen er det beskrevet at man kan skifte seksuell orientering». Heller ikke dette bør være et tabu-tema.
Anette Trettebergstuen skriver på side 147 i boka «Homo»:
«Det er stor uenighet blant forskere om hvorvidt man er født sånn eller blitt sånn. Veldig mange homofile og lesbiske har en tydelig fornemmelse av hva som er tilfellet for dem, og her er også uenigheten stor. Noen mener de er født homofile, og sier at de ‘oppdaget’ at de var det veldig tidlig. Andre mener at deres seksuelle orientering er noe som har blitt til på veien, og at den er i konstant utvikling og endring.»
Foreningen Fri sier i sin Politiske plattform: «Kjønnsidentitet og seksuell orientering, og språket man bruker for å beskrive disse, kan forandres over tid.» (Kap 1.1.2)
Den rykende ferske podkasten «En bedre historie» (blant annet på Spotify) er produsert i samarbeid mellom Frimodig kirke og Tro & Medier. Der hører vi fem gripende livshistorier som bekrefter noe av det Trettebergstuen og Fri innrømmer.
4. Myklebust påstår at det går på menneskeverdet løs å si at det bare finnes to kjønn. Når jeg i tråd med biologi og vitenskap fremholder at det finnes to kjønn, protesterer Myklebust.
Han mener at jeg forteller mennesker som verken føler seg som mann eller kvinne, at de ikke finnes. Han avfeier også Bibelen som sannhetskilde i denne tematikken.
Myklebust og jeg er delegater på Kirkemøtet. Er det rart at enheten i Den norske kirke utfordres på dypt vann når subjektive følelser og sympatier skal styre også i kirkepolitikken?
Rikke Grevstad Kopperstad
