Kirkerådet lanserte for noen år siden begrepet «trygge rom». Utrykket brukes jevnlig av kirkeledere, også i uttalelser i media. Det er på tide å drøfte innholdet.
Kanskje kan sjelesorgrommet være en mal på trygghet? Der er ingen tabutema, der finnes respekt og tillit. Der snakkes det både om sannhet, synd og nåde. Slike trygge rom tenker jeg er verdt å etterstrebe også i andre rom i kirken, i menigheter og arbeidsfellesskap.
Som kirkepolitiker legger jeg merke til at representanter fra kirkerådet og Åpen folkekirke har en helt annen definisjon av begrepet. I deres «trygge rom» er det viktigste prinsippet at ingen skal «krenkes». Derfor finnes det mange tabutemaer, for eksempel på kirkemøtet.
Trygghet på kirkemøtet?
I et innlegg fra talerstolen i fjor nevnte jeg at regnbueflagget kan skygge for korset. En representant fra Åpen Folkekirke mente at jeg dermed gjorde rommet utrygt. Ledende biskop sa på samme møte at de av oss som er opptatt av kjønnstematikk ikke bør snakke om det der. – For å hindre at noen følte seg krenket.
Jeg forstår hans intensjon, men er uenig i slik sensur. Det finnes knapt noen tema man kan snakke om, hvis forutsetningen for dialog er at ingen skal kjenne seg berørt. Men måten vi ordlegger oss på, er naturligvis viktig.
Konservative synspunkt i kontroversielle tema blir stadig beskrevet som krenkende og utrygge. Minner ikke slikt om hersketeknikk?
Det ble fete overskrifter i en avis om at jeg krenket da jeg på et annet kirkemøte sa det bare finnes to kjønn. Er det rett å hindre kirkepolitikere i å ytre seg om kristen samlivsetikk og andre aktuelle tema på kirkens «storting»?
Skal kirken skape trygge rom for alle, må kirkemøtet modellere demokratiske prinsipper for trosfrihet. Og hvem skal ha definisjonsrett på trygghet?
Trygge rom i Pride-parader?
I forbindelse med sin deltakelse i Pride-paraden skrev preses i Vårt Land at kirken må skape trygge rom «der alle kan være seg selv». Det høres fint ut, men slike slagord dekker over alvoret i at barn og unge i våre dager massivt og fra flere hold blir utsatt for skadelige teorier om at de kan være født i feil kropp.
Det kan ikke kirken aktivt bidra til. Det skaper ikke trygge rom. Jeg tror vi som kirke en dag må be en hel generasjon om tilgivelse for at vi lot menneskefrykt hindre oss i snakke sant om kropp og kjønn. Og hvem tror for øvrig at det er trygge rom for barn som er vitne til voksnes grenseløse uttrykk for seksuelt begjær, nettopp i Pride-parader?
Trygge konfirmanter?
Fra LHBT-utvalget i Den norske kirke foreslås sentrale begrep fra skeive teorier inn i planene for konfirmantundervisning. Jeg vil påstå at konfirmantenes rom dermed blir svært utrygt.
Det er ikke tabu å snakke om kjønn og seksualitet. Men vi er en kirke. Så la de unge bli presentert for biologiske fakta, sunne grenser og Guds gode planer for menneskene.
La oss ikke ansvarsløst bidra til den eksplosive økningen av barn og unge som tror deres problemer kan løses med å «bytte kjønn», der stadig flere faktisk angrer på irreversible inngrep. La oss som kirke gjøre terskelen lavere, for sjelesorgsamtaler mellom unge og voksne.
Der bør det gis rom til å snakke om alle slags tema, samtidig som vi lar det trygge fellesrommet for de unge være fritt for teorier som bryter med fakta, kristen tro og sunn selvtillit.
«Trygge rom» på LHBT- kurs i Dnk?
På de obligatoriske kursene for ansatte i Den norske kirke har det ofte blitt vist til «trygge rom». Der blir deltakerne bedt om å holde kritiske tanker om skeive teorier for seg selv.
I trygge rom anerkjenner vi hvert menneske som skapt på «underfullt vis», som Skriften sier. Slik bygger vi trygg kompetanse med en helt annen farge enn rosa.
Er slike rom trygge? Nei. Mange deltakere har opplevd det som svært krevende og utrygt. Hvor ble det av toleransen og trosfriheten?
Robuste og bærekraftige fellesskap må tåle uenighet, og ingen skal tvinges til å endre dyp overbevisning. Vi ønsker ikke totalitære tilstander i kirken, med mange utrygge rom.
Hva tenker Frimodig kirke om «trygge rom»?
Frimodig kirke har ikke tabutema. «Hvordan inkludere mennesker med LHBT-identitet i våre fellesskap?» Det var tema på en av våre konferanser.
Alle mennesker fortjener omsorg og respekt. Men frykten for å såre noen må aldri bli viktigere enn å formidle sannhet i kjærlighet, i trygge rom.
For evangeliet er gode nyheter for absolutt alle mennesker. Vi slipper å omskrive Bibelen for å få kart og terreng til å stemme. Kirkens oppgave er ikke å anerkjenne alle menneskers livsvalg, men å lede alle inn mot Jesus.
Trygge samtaler i podkast om LHBT-tematikk
Frimodig kirke bidrar aktivt for å utvide forståelsen av det trygge rommet. Vi har i samarbeid med «Tro og medier» produsert flere episoder i en podkast som lanseres i disse dager. En bedre historie – med Alexis Lundh.
Kvinner og menn som er berørt av LHBT-tematikk deler åpent og personlig. Det er samtaler som berører såre livserfaringer og er sterke vitnesbyrd om hvordan Gud både forvandler og kaller til radikal etterfølgelse.
Lytterne blir vitne til samtaler i gode og trygge rom, i en atmosfære av varme og respekt. Der snakkes også om mulige påvirkningsfaktorer i menneskers utvikling og identitet.
Programfestet vern av barn og unge
Frimodig kirke tar ansvar der andre svikter, og har i sitt program til kirkevalget at vi vil verne barn og unge mot radikale kjønnsteorier. I trygge rom må god selvfølelse rundt medfødt kjønn og kropp oppmuntres.
I trygge rom anerkjenner vi hvert menneske som skapt på «underfullt vis», som Skriften sier. Slik bygger vi trygg kompetanse med en helt annen farge enn rosa.
Hvem er vårt forbilde?
Kirkens Herre; Jesus Kristus, demonstrerte viktige prinsipper for trygge rom. Han møtte mennesker med fullkommen kjærlighet, og uten fordømmelse. Men Han våget å berøre tabuer, og var ikke redd for å snakke sant om synd i menneskers liv.
Han snakket sant til kvinnen ved brønnen, om hennes fem menn. Hun kunne ha anklaget ham for krenkelse. I stedet innrømmet hun sin egen «status» og lot Jesus, som er sannheten, bringe henne inn i erkjennelsen og omvendelsen.
I trygge rom kalles vi alle til omvendelse og etterfølgelse. Ingen grupperinger er i særstilling.
Mange er lei av at deres liv skal være en sak. Jeg er enig. Det er på tide at kirken får fullt fokus på hvordan kan vi kan nå flere mennesker med det uslitelige evangeliet.
Da vil også spenningsnivået bli mindre innad i kirken. Bibelen går ikke ut på dato, og er den eneste trygge grunnvoll for en sann Jesu Kristi kirke.
Rikke Grevstad Kopperstad
medlem av Kirkemøtet, styremedlem i Frimodig Kirke
Først publisert i Dagen
