Foto: Angela Compagnone fra Unsplash

Kirken skal inkludere transideologi i sitt mangfold og glemmer at da taper kvinnen

Kjell Skartveit

Kjell Skartveit

Lektor, forfatter og skribent

I vår gjennomførte Kirkerådet en arbeidsmiljøundersøkelse blant kvinnelige prester. Den dokumenterte at nesten 1 av 3 kvinnelige prester har opplevd uønskede hendelser på grunn av kjønn, og at det er stor variasjon mellom bispedømmene i holdninger om likestilling. Det fører til at kirkens preses Olav Fykse Tveit og Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum må reagere. Problemet er at de med sitt svar i Vårt Land legitimerer og promoterer en skeiv virkelighetsforståelse, uten at det synes å få konsekvenser.

Kristin Gunleiksrud Raaum og Olav Fykse Tveit tar utgangspunkt i en tekst fra en kvinnelig prestsom skriver følgende i Vårt Land 3. juli: «Jeg er sint og jeg er redd. Kirken som jeg egentlig er så glad i, oppleves ikke som en trygg arbeidsplass.» Hun beskriver at hun som kvinne avfeies som svak, emosjonell, sårbar og krenket hvis hun sier ifra.

Kristin Gunleiksrud Raaum og Olav Fykse Tveit skriver slike holdninger er både flaue og uakseptable, og at de ikke skal ha et hjem i vår kirke.

Utfordringen for den norske kirke er hva de mener er passende virkemidler for å utfordre slike holdninger, for her er det snakk om respekt for mangfold og økt inkludering. Hva de ikke gjør, er å si hvilket mangfold man skal tvinges til å inkludere. For de skriver:

Allerede etter sommeren får vi en strategi for likestilling, mangfold og inkludering i Den norske kirke og en tilhørende handlingsplan. Den skal Kirkerådet få til behandling og vedta.

Kirkerådet skal sette i gang et opplæringsprogram om diskrimineringslovgivningen for å bevisstgjøre alle ledere på sitt ansvar. Et nytt digitalt varslings- og avvikshåndteringssystem er også under utvikling. Det skal sikre forsvarlig oppfølging av varsler som kommer i alle ledd.

Like rettigheter i kirken og lik adgang til alle stillinger og verv uavhengig av kjønnsidentitet er et uttrykk for kirkens teologi. Vi må jobbe både raskt og nøye når vi skal endre holdninger og kultur. Det er også viktig å fortsette dialogen med ansattes fagforeninger og i leder-medarbeiderrelasjoner.

I det øyeblikket Kristin Gunleiksrud Raaum og Olav Fykse Tveit bruker begrepet kjønnsidentitet, innebærer det at kirkens ansatte skal læres opp til å inkludere et mangfold der transideologien er innberegnet. Men de ser ikke at ideen om kjønnsidentitet effektivt fjerner det forsvaret kvinner trenger for å kreve beskyttelse, nemlig læren om det biologiske kjønn.  Når troen på kjønnsidentitet skal inkluderes i mangfoldet, blir det umulig å arbeide for kvinnens rettigheter. I den radikale kjønnsteorien oppheves alle kategorier, også menn og kvinner, vi er alle det vi ønsker å være. Dette paradokset synes ikke kirkens ledelse å være klar over, men det er en realitet. Det er vanskelig å finne noe som strider så klart mot kristendommens forståelse av skaperverket som transideologien, men det går under radaren for den offentlige debatten, det viktigste er åpenbart at man står opp mot diskriminering, selv om det innebærer en inkludering av vranglære:

Forskjellsbehandling og trakassering aksepteres ikke, og ledere i kirken må stå opp mot diskriminering. Alle prester, uavhengig av kjønnsidentitet, skal være likestilt og likeverdige. Det samme gjelder andre yrkesgrupper i kirken. Arbeidsmiljøundersøkelsen blant kvinnelige prester viser at ikke alle har det slik på jobb i dag, og det er alvorlig.

Det er ganske utrolig at man ikke forstår at idealet om null diskriminering fører til at kristendommens krav om sannhet i lære og liv blir nødt til å vike for normløshetens krav om likeverd. Et like stort paradoks er det at kirken i dette arbeidet ofrer den de sier de vil forsvare, nemlig kvinnen selv.

Dele
Share on email
E-post
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Bli med på diskusjonen
Andre kommentarer