J. K. Rowlings oppgjør med transbevegelsen

Rowlings ønske er at kvinner skal få forståelse for sine 
bekymringer, uten at de blir møtt med trusler og skjellsord. 
I Norge har vi all grunn til å merke oss hva Rowling skriver.

Det har vakt stor oppsikt at den britiske forfatteren J.K. Rowling 10. juni offentliggjorde sine frimodige tanker om biologisk kjønn og kjønnsidentitet. Hun er i dag en av verdens mest kjente forfattere. Hennes sju Harry Potter-bøker er tidenes mest solgte bokserie med over 500 millioner solgte eksemplarer. Hun er blitt kåret til Storbritannias mest innflytelsesrike kvinne. Hennes engasjement har utløst sterke reaksjoner fra transaktivister og tilhengere av skeiv teori.

Transpersoner kan være kvinner som opplever seg som menn, eller omvendt. Flere av disse er så utilfreds med sin biologiske kropp at de har fått diagnosen kjønnsdysfori. Mange aktivister med bakgrunn i Skeiv teori benekter at kjønn er et biologisk begrep. De kjemper for at alle fritt skal kunne fastsette hvilket kjønn de har. Motstandere av et slikt syn blir ofte anklaget for å være «transfobe».

Rowling er i gang med å skrive en dagsaktuell krimserie der den kvinnelige detektiven er opptatt av spørsmålet om kjønnsidentitet. Rowling har som profesjonell forfatter møtt transpersoner og kjønnsspesialister, lest bøker og innlegg, og snakket med psykologer, sosialarbeidere og leger. Tidlig ble hun utsatt for beskyldninger og trusler fra transaktivister. Rowling visste derfor hva hun risikerte da hun i desember 2019 twitret sin støtte til Maya Forstater, en skattespesialist som mistet jobben for å ha kommet med «transfobiske twitringer».

Rowling ble anklaget for hat mot transpersoner og for å ha sterke fordommer mot kvinner. Hun ble kalt TERF, som står for Trans-Exclusionary Radical Feminist. Dette er en negativ betegnelse som aktivister bruker på radikale feminister som etter deres mening ikke godtar transkvinner. Rowling viser til at flertallet av dem som blir omtalt som TERF, aldri har vært radikale feminister. Beskyldningene har imidlertid skremt mange fra å si sin mening.

Men Rowlings artikkel har også utløst et skred av e-poster og brev som var positive, takknemlige og støttende. Mye støtte kommer fra mennesker som arbeider faglig innenfor området kjønnsdysfori/transpersoner.

Rowling er bekymret for en ideologi som vil utslette den biologiske definisjonen av kjønn og erstatte den med gender (egenvalgt kjønn, kjønnsidentitet). Dette vil få betenkelige følger for barns utdanning og sikkerhet. Det er viktig for henne å verne om ytringsfriheten, slik at kritikere av transaktivismen får ytre seg uten å bli utsatt for hatefulle reaksjoner.

Rowling er svært betenkt over eksplosjonen av unge kvinner som ønsker å «skifte» kjønn ved hormonbehandling og operasjoner, og over det økende antallet som vil skifte tilbake igjen. De angrer på å ha tillatt inngrep som i mange tilfeller har endret kroppene deres for godt, slik at de ikke kan få barn lenger.

Antall jenter som er anvist til behandling med sikte på kjønnsskifte i Storbritannia er mer enn 20-doblet på kort tid. Autistiske jenter er svært overrepresentert blant disse. Det samme fenomenet ser man i USA. Ofte begynner venner og vennegrupper å identifisere seg som transer på samme tid.

Den amerikanske legen og forskeren Lisa Littman ble utsatt for en tsunami av skjellsord og hatmeldinger etter at hun stilte seg kritisk til en av de sentrale trossetningene i transaktivismen, nemlig at en persons gender (opplevde kjønnsidentitet) er medfødt. Mange av aktivistene hevder at dersom du ikke lar en tenåring med kjønnsdysfori skifte kjønn, vil de trolig begå selvmord. Slike påstander stemmer imidlertid ikke med solide data og studier på dette området.

Rowling har lest mange nedtegnelser fra unge med kjønnsdysfori der de omtaler sin angst, spiseforstyrrelser, selvskading og selvhat. Som ung kjempet Rowling selv med tvangslidelser. Når hun nå leser om kjønnsidentitet, minnes hun hvor mentalt kjønnsløs hun kjente seg i ungdommen. Hun undres over om hun ikke som tenåring selv kunne vært blant dem som kunne blitt ledet til å ville endre kjønn.

I vår kjønns-diskriminerende verden er det viktig å si at det er lov til å kjenne seg forvirret, trist og nedfor, seksuell og ikke-seksuell og usikkert på hvem man er, skriver Rowling. Hun innser at kjønnsskifte vil være en løsning for enkelte mennesker med kjønnsdysfori, men hun refererer til omfattende studier som viser at mellom 60 til 90 prosent av tenåringer med kjønnsdysfori vokser dette av seg. Rowling advarer mot at presset fra transaktivister kan føre til at myndighetene fjerner de grundige undersøkelsene som kandidater for kjønnsendring tidligere har fått. Det er blitt for enkelt å sikre seg et skriftlig bevis på at man er det kjønnet man selv velger.

Rowling skriver at vi nå gjennomlever den mest kvinnefiendtlige perioden hun har opplevd. Kvinner blir nedvurdert og umenneskeliggjort, blant annet av en porno-mettet online-kultur. Kvinner får høre at de ikke har biologiske egenskaper som er felles. Kvinner blir presset til å akseptere at det ikke er noen vesentlig forskjell mellom transkvinner (i mannskropp) og dem selv.

I artikkelen beretter Rowling for første gang offentlig om hvordan hun selv har overlevd overgrep og seksuell vold i hjemmet. Arrene blir ikke borte. Hun skvetter av plutselige høye lyder og folk som nærmer seg bakfra. Hun ønsker at transpersoner skal kjenne seg trygge, men vil samtidig at biologiske jenter og kvinner ikke skal kjenne seg mindre trygge. De bør få slippe å møte menn som føler at de er kvinner når de åpner døren til toaletter og garderober.

Rowlings ønske er at kvinner skal få forståelse for sine bekymringer, uten at de blir møtt med trusler og skjellsord.

I Norge har vi all grunn til å merke oss hva Rowling skriver. Til høsten skal Stortinget ta stilling til foreslåtte endringer i Straffelovens §§185 og 186. Endringene vil gjøre det straffbart å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt om noen på grunn av deres seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Disse blir av loven betraktet som en utsatt gruppe.

I praksis er det ofte de som vil fastholde kjønn som et biologisk begrep, som opplever de mest hatefulle reaksjonene. Ingen bør utsettes for hat. Men et demokrati må verne om friheten til å uttrykke saklig uenighet. Stortinget må ivareta tankefriheten, ytringsfriheten og livssynsfriheten i Norge.

Dele
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on pinterest
Pinterest
Share on linkedin
LinkedIn
Relaterte saker
Kirkespir

Biskopenes alvorlige taushet

Biskopene uttalte seg 18. mai om menneskeverdet, i tilknytning til forslag om endringer i bioteknologiloven. Det er bra! Men hvorfor våger de ikke samtidig å