Den britiske avisen The Telegraph sin faste kommentator Celia Walden er rystet over at landets helsevesen NHS vil gjennomføre medisinske forsøk på barn som hevder de lider av kjønnsdysfori, og lovpriser i denne teksten J. K. Rowling sin innsats for å stanse prosjektet.
Celia Walden skriver:
«Parlamentet vil vurdere dette for en debatt», vil nettsiden til det britiske parlamentet informere deg storsinnet når du legger til navnet ditt på underskriftskampanjen – noe jeg håper du vil gjøre så snart du er ferdig med å lese dette. Og vi har JK Rowling å takke for denne utviklingen.
I løpet av timer etter at Harry Potter-forfatteren søndag ettermiddag delte en lenke til underskriftskampanjen «Cancel The Clinical Trial Into Puberty Blockers» på X, var den avgjørende grensen på 100 000 underskrifter nådd og passert.
«Dette er et uetisk eksperiment på barn som ikke kan gi meningsfullt samtykke», skrev Rowling om den kommende NHS Pathways-studien på X. Og den ene setningen var nok. For når noe er så åpenbart galt, så flagrant umoralsk, trenger du ikke mer enn et dusin ord for å forklare hvorfor.
Jeg sier «åpenbart», men likevel har vi søvngått inn i denne dystopiske katastrofen, og selv om jeg er takknemlig for Rowlings engasjement, burde vi ha blitt vekket fra dvalen for lenge siden.
Hvilken del av kunngjøringen – tilbake i november i fjor – fikk ingen til å stusse umiddelbart? Til å se et hav av røde flagg vaie? For å gjenta: Det er mindreårige barn som skal brukes som forsøkskaniner i denne «kjønnsinkongruens»-studien, som etter planen skal starte om få dager – 220 av dem, i alderen 10 til 15 år.
I løpet av de neste to årene skal de eksperimenteres på med medisiner som er kjent for å skade hjerneutvikling, beinvekst og seksuell funksjon, samt føre til infertilitet, blant annet (selv om det er erkjent at det fulle omfanget av bivirkningene fortsatt er ukjent). Disse medisinene spilte en sentral rolle i kollapsen av NHS’ eneste tjeneste for kjønnsidentitetsutvikling (GIDS), som ble levert av Tavistock-klinikken.
Vi søvngikk også da, mens vi tenkte: «De er leger, de er spesialister, de er psykologer – de må vite hva de gjør.» Det gjorde de ikke, viste det seg. Til tross for manglende klinisk evidens for utdeling av pubertetsblokkere (til barn helt ned i niårsalderen), fortsatte Tavistock-klinikken i tiår, uten tilsyn.
En detalj i rekken av skrekkhistorier som kom frem etter at GIDS ble stengt i vanære, var at klinikere hadde ignorert bevis for at 97,5 prosent av barna som søkte kjønnsendring hadde autisme, depresjon eller andre problemer som kunne ha forklart deres mistrivsel.
Av den grunn understreker Dr. Hilary Cass’ banebrytende rapport fra 2024 viktigheten av å screene for nevrobiologiske utviklingsforstyrrelser, som autisme, før noen form for behandling. Og da jeg leste rapporten – som i praksis rev i stykker hele vår modell for behandling av barn med kjønnsrelatert angst og stilte alle som hadde støttet den til skamme – trodde jeg oppriktig at dette var slutten.
Som tidligere president i Royal College of Paediatrics var Dr. Cass’ nøkterne, fornuftige og upartiske stemme akkurat det som trengtes for å skjære gjennom galskapen.
At hun senere skulle støtte Pathways-studien, er uforståelig for meg. Var det fordi hun følte hun måtte bevise sin objektivitet, eller kanskje sin sympati, overfor transmiljøet? Jeg kaster det ut der – men jeg har absolutt ingen anelse.
Jeg har stor beundring for Dr. Cass, men jeg tror denne beslutningen vil komme til å hjemsøke henne, akkurat som den vil hjemsøke Wes Streeting, som innrømmet at han ga grønt lys for studien, til tross for alvorlige betenkeligheter: «Er jeg ukomfortabel med pubertetshemmende hormoner for denne gruppen unge mennesker, for disse spesifikke tilstandene? Ja, det er jeg, på grunn av risikoen», sa han.
Denne ubehagelige følelsen vil bli til skam dersom studien får fortsette – ikke bare for Cass og Streeting, men for alle som ikke nå tar til orde mot statssanksjonert mishandling av barn.
Kanskje handler det om at livets mest grunnleggende sannheter stadig blir trukket i tvil, eller kanskje fordi kjønnsbøllene har kommet til folk og overbevist dem om at for å være pro-trans – for å kjempe for inkludering og mot diskriminering – må man akseptere medisinsk eksperimentering på barn.
Dette er bevis, om det noen gang trengtes, på at vi fullstendig har mistet vårt moralske kompass.
