Foto: Jared Sluyter fra Unsplash
Foto: Jared Sluyter fra Unsplash

Hegstad og Hegertun sin konsekvensetikk

Den snevre konsekvensetiske vurdering som Hegstad og Hegertun legger til grunn for sin legitimering av et likekjønnet parforhold, avspeiler på mange måter den postmodernistiske mentaliteten hvor individets subjektive erfaring og opplevelse får normativ karakter.

Den teologiske og kirkelige debatten om likekjønnet ekteskap ruller videre i den kristne dagspressen. Professorene Hegstad og Hegertun søker å gjøre et likekjønnet parforhold basert på livslang trofasthet teologisk og kirkelig akseptabelt selv om det bryter med en rekke bibeltekster. Hovedargumentet er forankret i en konsekvensetisk vurdering basert på en rekke personlige fortellinger om de problemer de homoseksuelle følelsene har skapt og de vanskeligheter det har ført med seg når kirken ikke gir rom for den homoseksuelle praksisen.

Individualistisk og kortsynt

Ingen av oss vil fornekte at mennesker i slike situasjoner opplever smerte, savn og tap. Men hvor langt rekker den konsekvensetiske vurderingen Hegstad og Hegertun gjør seg til talspersoner for?

.

Slik fortellingene og henvisningen til dem trer fram, blir det konsekvensetiske perspektivet både individualistisk og kortsynt. Andre fortellinger settes til sides og det bredere og mer langsiktige perspektivet blir borte.

Fire problemer

Jeg vil peke på følgende mangler:

  1. Barneperspektivet. Mange av de som etablerer et likekjønnet parforhold, ønsker seg barn. Kvinnen søker å bli gravide med en fremmed manns sæd. Mennene tyr til surrugatmødre og bidrar dermed til å skape et «surrogatimarked» med de kvinneundertrykkende konsekvenser vi ser at det har. Barna som vokser opp i slike parforhold mangler enten en far eller en mor med de emosjonelle og identitetsskapende problemer det skaper. Etter hvert er det mange fra slike parforhold som begynner å lete etter sitt biologiske opphav. Barn i slike forhold mister en større biologisk slektssammenheng å leve seg inn i og høre til i, og som i mange tilfeller svekker livskvaliteten, ikke minst når en blir eldre.
  2. Samfunnsperspektiv. Ekteskapet har stor betydning for hele samfunnet. I dag hylles mangfoldet av samlivsformer og samtidig reduseres den kvalitative-kritiske vurderingen av de ulike formene for samliv. Konsekvensene for barns og unges oppvekst og den langsiktige emosjonelle og sosiale virkningen av tap av mor eller far, blir underkommunisert. Dette får konsekvenser for mange barn og unges livsutfoldelse i sosiale sammenhenger enten det er i barnehage, skole, i vennskapsrelasjoner eller nabolag. Aksepten av et likekjønnet parforhold er en av mange grunner til svekkelsen av det monogame og livslange ekteskapet i vårt samfunn. Et samfunn er avhengig av at barn får en trygg, stabil og omsorgsfull oppvekst hvor far og mor får betydning for identitetsopplevelse og -utvikling.
  3. Overseksualisering i kulturen. Seksualdriften er nedlagt i mennesket fra skapelsen av og dens biologiske og hormonelle forankring setter den inn i forplantningens sammenheng. Når seksualdriftens lystperspektiv løsrives fra forplantning og fellesskap, omgjøres den lett til en individuell lystpådriver. Da skapes det raskt en utvikling som kan registreres i dag, for mer enn før er det legitimt å skifte seksuelle partnere for å oppnå mer seksuell tilfredsstillelse, og vi registrer et voksende og åpent marked for seksuelle leketøy for større lystopplevelse. De seksuelle partnerne blir omgjort til et middel for personlig lyst. Likekjønnet partnerskap inngår i denne trenden, fordi i slike seksuelle parforhold blir sammenhengen mellom seksualdrift og forplantning borte. Dermed står en igjen med seksuallysten alene. En slik reduksjon vil hele tiden måtte begrunnes uten henvisning til forplantningen.
  4. Teologisk reduksjonisme. Sammenhengen mellom seksualitet, biologisk kjønn og ekteskap er teologisk forankret i skapelsen og i skapelsesteologien. I det øyeblikk skapelsens biologiske to-kjønnskarakter oppheves, blir skapelsen omtolket eller redusert i betydning. Da vil en hele tiden støte an mot de biologisk-empiriske fakta som tydelig bekrefter skapelsesteologiens to-kjønnskarakter. Men også syndefallsrealismen omtolkes og reduseres i betydning. Det har konsekvenser for hvordan en vurderer ekteskapets livsvilkår i en fallen verden. Verden slik vi møter den gjennom hele livet trer ikke fram som «perfekt». Det gjelder skaperverket som natur, samfunn og kultur. Den kristne etikken trenger derfor Guds opplysning om hva som er godt og rett. Den som tar imot Guds frelse, kalles til kamp for at Guds skapervilje og frelsesvilje skal tre fram både i egen livsutfoldelse og i det samfunn som omgir oss til beste for vår neste og til ære for Gud. Dypest sett blir både frelsen og det kristne håpet redusert eller omtolket dersom den bibelske skapertro og syndefallsrealisme får redusert betydning for etikken.

Det subjektive blir normativt

Den snevre konsekvensetiske vurdering som Hegstad og Hegertun legger til grunn for sin legitimering av et likekjønnet parforhold, avspeiler på mange måter den postmodernistiske mentaliteten hvor individets subjektive erfaring og opplevelse får normativ karakter. Dypest sett legger dette grunnlaget for oppløsningen av det kirkelige felleskapet og for nedbryting av fellesskapsbåndene i samfunnet.

 

Njål Skrunes

Først publisert i Vårt Land

 

Dele
Facebook
Twitter
Pinterest
LinkedIn
Relaterte saker
Neon korss

Til Helhet svarer Simon Stisen

Simon Stisen (32) er tidligere pastor, nå lærer på Høvik skole og kjæreste med stortingsrepresentant og høyretopp Henrik Asheim (39). I et innelgg i Vårt

Foto: Jared Sluyter fra Unsplash

Hegstad og Hegertun sin konsekvensetikk

Den snevre konsekvensetiske vurdering som Hegstad og Hegertun legger til grunn for sin legitimering av et likekjønnet parforhold, avspeiler på mange måter den postmodernistiske mentaliteten