Foto: Arisa Chattasa fra Unsplash
Foto: Arisa Chattasa fra Unsplash

Den skeive bevegelsen fører ideologisk kamp, men vil ha seg frabedt motstand

Picture of Kjell Skartveit

Kjell Skartveit

Lektor, forfatter og skribent

Etter Oslo-terroren har flere skeive sagt det er krenkende at LHBTIQ-bevegelsen omtales som ideologisk. Slikt er angivelig hatefullt. Men bevegelsen fører kamp for eksklusive rettigheter som har konsekvenser for andre. Den kjemper angivelig for full likhet, men som samtidig vil oppheve andres frihet. Det må man kunne kjempe imot.

 

På forsiden av avisen Klassekampen mandag 27. juni stod med store bokstaver i regnbuefarger at Kampen fortsetter. Det er ikke helt enkelt å forstå hva de mener, alle de som snakker om fortsatt kamp, det nemlig aldri terroristens tro som er i søkelyset, snarere tvert imot. Det er majoritetens hat som er målet.

Svært mange skeive har i tiden etter terroren i Oslo gitt uttrykk for at de krenkes over at deres meningsmotstandere omtaler LHBTIQ-bevegelsen som en ideologisk bevegelse med et ideologisk mål.

I 2021 skrev regjeringen Solberg i handlingsplanen Trygghet, mangfold, åpenhet at målet til den daværende regjeringen var å sikre at alle skeive får innfridd sine rettigheter slik de følger av internasjonale menneskerettigheter og Grunnloven, på lik linje med alle andre.

Men vi vet at alle mennesker har de samme rettighetene i møte med loven. Utsagnet fra daværende regjering viser derfor tydelig at det er snakk om noe annet. Noen rettigheter som er eksklusive for de skeive, men som også har konsekvenser for oss andre.

I samme handlingsplan gjorde regjeringen rede for begrepet interseksjonalitet, og at dette «redskapet» var den viktigste metoden for å oppnå målet om bedre livsvilkår. Regjeringen sa blant annet:

I arbeidet med kunnskapsinnhenting er det et mål å utvikle metoder for innhenting av kunnskap og data som gjør det mulig å belyse interseksjonelle forhold og utfordringer som personer med flere identiteter møter.

Interseksjonalitet er ikke en objektiv fagdisiplin, men et uttrykk for postmoderne marxisme, der klassene arbeider og arbeidsgiver er byttet ut med ulike identiteter, og der de skeive står i sentrum. Og hvordan kan disse oppleve sine rettigheter krenket? Jo, i møte med det moderne hatet.

Tidligere generalsekretær i Skeiv Verden, Nina Bahar, skriver i ovennevnte Klassekampen at hun har opplevd debattene denne våren som aggressive, at det er skjedd en endring i premissene for hva vi tillater å bli sagt, og at det er ingen som utfordrer bruken av ordet «ideologi». Nina Bahar nevner den rolige faren, som viser seg å være en pastor, den vanlige læreren som protesterer, transpersoner som «bevisst feilkjønnes» i debatter i NRK og diskusjonen knyttet til skoleransler med Pride-flagg.

Klassekampens egen Carline Tromp skrev på kommentarplass at hatet mot skeive må bekjempes, uansett hvor det kommer fra, og nevner i samme åndedrag «den erkekonservative dommeren Clarence Thomas» i USA som har sagt at det kan være aktuelt å se på flere dommer enn Roe vs. Wade, blant annet homofiles rett til ekteskap.

Det er en ideologisk kamp vi er vitne til, og som også vi er aktører i. Det handler om kampen mellom den fullstendige relativismen knyttet til spørsmål om abort og skeives rettigheter. Har det ufødte barnet rett til å leve, eller rett til en mor og en far? Det er interessant å legge merke til at dagens progressive oppfatter deres nyvunne rettigheter som seire det ikke skal stilles spørsmål ved. I sin fullstendige relativisme holder de paradoksalt nok fram sine egne standpunkt som «sannheter» det ikke er lov å opponere mot. Det er nemlig hatefullt og krenker deres menneskerettigheter.

I kristendommen møter vi en Gud som sier at vi er fullstendig like overfor Ham, men ikke overfor hverandre. Vi er menn og kvinner, fedre og mødre. Arbeidsgivere og arbeidstakere, lærere og elever. Vi har alle ulike roller med ulik makt, men vi er like for loven. Muligheten til å være ulik, gir oss mulighet til å skape et fritt samfunn.

Våre motstandere ønsker derimot å oppheve loven, gi oss mulighet til å definere oss selv, skape vår egen identitet. I deres ideologiske virkelighet er normer og påstanden om den absolutte sannhet det som forhindrer dem i å oppnå fulle menneskerettigheter, leve livet slik de finner det best. Det er læren om ulikhet de opponerer mot. Det er hva deres kamp handler om. De sier de kjemper for frihet og menneskerettigheter, men i et samfunn med full likhet må man ofre friheten. Det er interseksjonalitet i praksis. Der man ikke kan diskriminere og forskjellsbehandle, har man altså full likhet, men ingen frihet.

Kristendommen forkynner at friheten bare kan oppnås der loven er lik for alle og ulikheten respekteres. Det er ikke bare dagens progressive som har en kamp å kjempe.

 

Dele
E-post
Facebook
Twitter
LinkedIn
Bli med på diskusjonen
Andre kommentarer
Foto: Elyssa Fahndrich fra Unsplash

MF, pride og vitenskap

Menighetsfakultetet flagger med prideflagget, og MF-rektor Vidar Leif Haanes sier til Vårt Land at de blant annet gjør det: «for å synliggjøre at vi ikke