Biskopene uttalte seg 18. mai om menneskeverdet, i tilknytning til forslag om endringer i bioteknologiloven. Det er bra! Men hvorfor våger de ikke samtidig å si noe konkret om eggdonasjon og assistert befruktning for enslige kvinner?
Er de tause om det fordi liberal bioteknologi til dels er en konsekvens av et liberalt syn på ekteskap og samliv, familie og foreldreskap?
For dersom likekjønnet samliv og ekteskap anerkjennes av Den norske kirke, vil man vel også måtte akseptere at mange av disse ønsker seg barn?! Alle forstår da at både sæd- og eggdonasjon (og også surrogati) er aktuelle problemstillinger.
Dermed blir temaet fortiet, for biskoper møter kanskje seg selv i døren og lar hensynet til LHBT-ideologien trumfe barneperspektivet? Slik blir deres innlegg velmenende og viktig om menneskeverd, men likevel alvorlig mangelfullt.
I denne sammenhengen handler det blant annet om noe så grunnleggende som det biologiske prinsipp og barnets rett til å kjenne sine biologiske foreldre. Men disse barna slipper man å se i øynene, selv om mange av donorbarnas røster heldigvis begynner å høres.
Kan redselen for å såre voksne mennesker like gjerne kalles menneskefrykt som omsorg? Og hvor er Gudsfrykten i relasjon til spørsmålene som ignoreres?
Alvorlige etiske spørsmål vil alltid være følsomme temaer fordi mange kjenner noen som blir direkte berørt. Likevel er eggdonasjon, assistert befruktning for enslige kvinner (samt surrogati) spørsmål som vi åpent og frimodig bør drøfte både i og utenfor Stortinget.
Så ja, biskopene gjør rett i å etterlyse høring på viktige tema. Men etter min mening, hadde biskopene i samme uttalelse en unik mulighet til å si noe viktig om flere av de andre dramatiske lovforslagene. Det gjorde de ikke. De valgte tausheten i stedet.
Rikke Grevstad Kopperstad
