For første gang skal Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) avsi dom i en sak om polygami. Saken ble brakt inn for domstolen av Khaled Al-Anesi, en jemenittisk polygamist og advokat som fikk asyl i Nederland etter den arabiske våren. Han tok først med seg sin første kone og deres åtte barn til Nederland gjennom reglene for familiegjenforening. Deretter valgte han å ikke søke om at hans andre og tredje kone skulle få komme, vel vitende om at polygami er forbudt i Nederland, men ba om at de fem barna han hadde med dem skulle få slutte seg til ham. Nederland avslo denne forespørselen på grunn av forbudet mot polygami, med den begrunnelse at barna ikke trengte å komme til Nederland, ettersom de allerede hadde gode levekår i Tyrkia, der de var flyktninger sammen med sine to mødre.
Myndighetene i Nederland foreslo at jemenitten kunne skille seg fra sine to koner for å muliggjøre familiegjenforening, men dette nektet han å gjøre. Ved den første familiegjenforeningen hadde myndighetene allerede bedt ham om å velge hvilken av konene han ønsket å bringe med seg, sammen med deres barn – noe han da gjorde.
Denne jemenittiske flyktningen saksøker nå sitt vertsland for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) for brudd på retten til respekt for familieliv, som følge av avslaget på å la hans fem andre barn komme til Nederland.
Dette er første gang domstolen har gått med på å behandle en sak om polygami. Man må tilbake til 1992 for å finne en avgjørelse om dette temaet, da fra den tidligere europeiske menneskerettskommisjonen. Denne saken er derfor svært viktig, men også lumsk, ettersom den ikke direkte angriper forbudet mot polygami, men undergraver det ved å utfordre avslaget på familiegjenforening for barn med henvisning til polygamiforbudet.
Saken reiser flere grunnleggende spørsmål om menneskerettighetssystemet og domstolens tankegang.
For det første viser den systemets manglende evne til å forhindre misbruk. Det virker nemlig åpenbart at jemenittens hensikt er å hente barna sine først, og deretter – i deres navn – bringe mødrene over. Dersom familiegjenforening for mødrene søkes av deres mindreårige barn, og ikke av ektemannen, kan den ikke avslås på grunn av polygami. Forbudet ville dermed bli omgått ved hjelp av menneskerettighetene. Dommerne behandler imidlertid kun barnas sak, og kan ikke dømme ut fra mannens fremtidige intensjoner, særlig siden en slik juridisk strategi for å omgå forbudet faktisk ville være lovlig.
Saken avdekker også et annet strukturelt problem i menneskerettighetssystemet: dets blindhet for søkerens uverdige holdning. Han ble tatt imot og fikk økonomisk hjelp av Nederland da han flyktet fra Jemen. Nederland ga ham materiell støtte og tillot deretter at hans kone og åtte barn fikk komme, slik at de kunne nyte godt av nederlandske levekår. Utakknemlig nok angriper han nå sitt «velgjørerland» for å kreve retten – som han angivelig urettmessig er blitt fratatt – til å hente resten av familien sin. Dermed utfordrer han også en av landets kulturelle grunnpilarer: forbudet mot polygami. Menneskerettighetssystemet er ute av stand til å se denne åpenbare urettferdigheten fordi det kun vurderer enkeltsaker, uten å se helheten. Hva skylder egentlig Nederland denne mannen og hans seksten familiemedlemmer? Er det ikke heller han som står i gjeld til landet som reddet ham? EMD klarer ikke å se denne høyere rettferdigheten, fordi menneskerettighetene bygger på antakelsen om at individet alltid har rett, og at samfunnet må forsvare seg. Menneskerettighetens menneske er «abstrakt» – uten hjemland.
Saken avslører dessuten et tredje hovedproblem: Domstolens manglende evne til å rettferdiggjøre – på prinsipielt grunnlag – forbudet mot polygami. Domstolen har dekonstruert og utvidet familiebegrepet i frihetens navn i en slik grad at det også omfatter polygame familier. For domstolen bør statene derfor anerkjenne «uvanlige familierelasjoner» og akseptere at «det finnes ikke bare én måte å leve sitt familie- eller privatliv på». I sin praksis har domstolen nektet å tillate «moralske hensyn» eller «sosial aksept», «tradisjoner», «generelle antakelser» eller «rådende sosiale holdninger» som grunnlag for forbud. Som følge av dette er det blitt umulig å begrunne avvisningen av polygami med henvisning til monogami – altså med moralske eller religiøse verdier. Men monogamiet utgjør selve fundamentet for den gresk-romerske og kristne sivilisasjon. Dette handler om verdier, ikke juss. Ved å forkaste tradisjon og moral har domstolen gjort seg blind for monogamiens sivilisatoriske verdi, og dermed ute av stand til å erkjenne at bevaringen av europeisk identitet og kultur kan rettferdiggjøre begrensninger i individuell frihet.
Når det gjelder argumentet om likestilling mellom kjønnene, har domstolen allerede forkastet dette i frihetens navn. Da den skulle vurdere forbudet mot å bære heldekkende slør i offentligheten, avviste domstolen dette argumentet – som var fremført av Frankrike. Den uttalte da, berømt, at «en konvensjonsstat ikke kan påberope seg kjønnslikestilling for å forby en praksis som forsvares av kvinner – slik som saksøkeren – som et uttrykk for deres grunnleggende rettigheter og friheter» (S.A.S. mot Frankrike). Noen linjer senere fastslo domstolen at bruk av heldekkende slør «er et uttrykk for en kulturell identitet som bidrar til det mangfold som er iboende i demokratiet». Som man ser, skyller den liberale individualismen alt foran seg – det eneste som teller er individuell autonomi.
Faktisk har liberal individualisme, som bygger på rettighetene til det «abstrakte menneske», ingen grunnlag for å motsette seg polygami – tvert imot leder den dit.
Domstolen befinner seg derfor i en posisjon av fullstendig maktesløshet. Den er klar til å la seg manipulere, og dermed bidra til å omgå forbudet mot polygami. Samtidig vet den hvor opprørte enkelte regjeringer ville bli over en direkte støtte til polygami. Det er derfor grunn til å frykte at domstolen, i sin intellektuelle svakhet, vil gripe til et kompromiss – nemlig å late som om den ikke dømmer i spørsmålet om polygami, men bare om barnas situasjon. I så fall vil den indirekte godta at polygami ikke er en tilstrekkelig grunn til å nekte familiegjenforening.
Et annet mulig standpunkt ville være å anerkjenne at polygami faktisk utgjør tilstrekkelig grunnlag; eller å huske at den europeiske menneskerettskonvensjonen garanterer «retten til å inngå ekteskap og stifte familie» bare mellom en mann og en kvinne i ekteskapsfør alder. Den kunne dermed konkludere med at polygame familier ikke nyter det samme vernet som andre familier under konvensjonen. Dersom barna virkelig var i fare, kunne de søke asyl – men ikke familiegjenforening.
