Teksten nedenfor gir deg en historisk gjennomgang av prosessen i Svenska kyrkan fra 2009 og fram til i dag, og der spørsmålet er blitt om prester ikke lenger skal få et valg i møte med likekjønnede par som vil inngå ekteskap. Teksten ble først publisert i Kyrka & Folk og er skrevet av Andreas Stenkar Karlgren.
Det begynte ikke med Eneroths forslag. Da Svenska kyrkan i 2009 åpnet for vigsel av likekjønnede par, skjedde det gjennom en ordning som samtidig bygget på et kompromiss: Kirken skulle som helhet tilby vigsel, men den teologiske uenigheten om ekteskapet ble ikke erklært avsluttet. Prester skulle ikke personlig gjøres ansvarlige for å forrette slike vigsler, og det tradisjonelle synet på ekteskapet ble ikke erklært uforenlig med Svenska kyrkans tro, bekjennelse og lære. Sytten år senere er det nettopp dette kompromisset som igjen står i sentrum.
Forslaget, som er fremmet av Jesper Eneroth (S) under overskriften Vigsel og ekteskap og har fått nummer 76, vil at kirkemøtet nå skal slå fast at Svenska kyrkan har ett eneste syn på ekteskapet og én felles vigselsordning, der kirken vier både likekjønnede og ulikekjønnede par. Det vil også at vedtaket fra 2009 ikke lenger skal kunne påberopes som støtte for tanken om at Svenska kyrkan rommer to eller flere syn på ekteskapet eller ulike vigselsordninger. Med andre ord: Forslaget retter seg ikke bare mot den praktiske ordningen for vigsler, men mot selve måten man beskriver hva vedtaket fra 2009 innebar.
Dagen har beskrevet forslaget som et av de skarpeste hittil i den langvarige konflikten om prestenes medvirkning ved likekjønnede vigsler. Dersom forslaget får flertall, kan det i praksis brukes til å omtolke den ordningen som siden 2009 har gjort det mulig for enkelte prester å avstå. Eneroth opplyser at forslaget er utarbeidet sammen med representanter for Centerpartiet, Vänstern i Svenska kyrkan, Öppen kyrka og De gröna. Til sammen kan disse gruppene, dersom representantene følger linjen, samle et flertall i kirkemøtet.
En konflikt som har skiftet form
For å forstå forslagets sprengkraft må man følge hvordan spørsmålet har beveget seg gjennom Svenska kyrkans ulike institusjoner. Det har ikke hele tiden hatt samme navn. Noen ganger har det blitt kalt ordinasjonsvilkår, noen ganger diskriminering, noen ganger arbeidsgiveransvar og noen ganger biskoppelig målsetting. Men under overflaten har det samme spørsmålet kommet tilbake: Hvilket rom skal prester og prestekandidater med et tradisjonelt syn på ekteskapet ha i Svenska kyrkans ordning etter vedtaket i 2009? Det er mulig å påvise en tydelig kontinuitet i de kirkepolitiske initiativene, særlig fra sosialdemokratisk og beslektet kirkepolitisk hold. Utviklingen fremstår i mindre grad som en naturlig følge av vedtaket i 2009 enn som en gradvis omtolkning av det kompromisset som gjorde vedtaket mulig.
2009: vedtaket som bygget på et kompromiss
Bakgrunnen var endringen i svensk ekteskapslovgivning. Da ekteskapsbalken ble gjort kjønnsnøytral i 2009, måtte Svenska kyrkan ta stilling til om kirken fortsatt skulle være et vigselssamfunn, og om den kirkelige vigselen også skulle omfatte par av samme kjønn. Gjennom kyrkostyrelsens skrivelse Vigsel och äktenskap, KsSkr 2009:6, ble det foreslått at Svenska kyrkan skulle vie både likekjønnede og ulikekjønnede par. Kirkemøtet vedtok deretter de endringene som var nødvendige i kirkeordningen og kirkehåndboken.
Men vedtaket innebar ikke at kirkemøtet samtidig erklærte den teologiske uenigheten om ekteskapet for avsluttet. Tvert imot fastslo Läronämnden uttrykkelig at Svenska kyrkan også etter vedtaket skulle kunne romme ulike oppfatninger om hvorvidt likekjønnede ekteskap var forenlige med Svenska kyrkans tro, bekjennelse og lære. Dette var en formulering med stor tyngde. Den var ikke bare en sosiologisk konstatering av at mennesker i kirken tilfeldigvis mente forskjellige ting, men en kirkelig vurdering av hva som fortsatt kunne rommes innenfor Svenska kyrkans bekjennelsesfellesskap.
Den teologiske pluralismen fikk også praktiske konsekvenser. Kyrkostyrelsen fastslo at ingen prest skulle være forpliktet til å tjenestegjøre ved en vigsel av et likekjønnet par. Ansvaret for at den som hadde rett til kirkelig vigsel, også fikk en slik vigsel, lå hos menigheten og kyrkoherden. Det ble også uttalt at synet på vigsel av likekjønnede par ikke skulle ha betydning ved for eksempel vurderingen av en prestekandidat eller ved ansettelse av prester og andre medarbeidere.
Det er nettopp disse formuleringene Eneroth nå løfter frem – men med motsatt vurdering. I det nye forslaget beskrives de ikke som nødvendige garantier for kirkelig sameksistens, men som kompromisser som ble inngått for å få gjennomført vedtaket i 2009. «Disse kompromissene har skadet og vil fortsette å skade både Svenska kyrkan og det enkelte mennesket dersom dette får fortsette», skriver han. Dermed blir forslaget også et forsøk på å reforhandle minnet om 2009: Var det en ny ordning med fortsatt pluralisme, eller et provisorium som nå bør avvikles?
Fra kompromiss til konflikt i kirkemøtet
Allerede noen år etter vedtaket begynte spørsmålet å komme tilbake til kirkemøtet. I 2015 ble forslag behandlet som på ulike måter forsøkte å endre de praktiske konsekvensene av kompromisset fra 2009. I forslag 2015:88 ble både den såkalte samvittighetsklausulen og tanken om at beredskap til å vie likekjønnede par skulle gjøres til en forutsetning for fremtidige prester, aktualisert.
Tillsyns- och uppdragsutskottet viste da tilbake til det som var sagt i 2009. Svenska kyrkan kunne, ifølge utvalget, romme ulike oppfatninger om ekteskapet, og dette kunne også få praktiske konsekvenser for den enkelte prests handlingsrom. Å gjøre beredskap til å vie likekjønnede par til et vilkår for presteordinasjon ville derfor innebære et avvik fra det som var sagt da den nye ordningen ble innført. Utvalget advarte også mot negative konsekvenser for samholdet og samtaleklimaet.
Samme år ble også et annet spor prøvd. Forslag 2015:20 valgte et diskrimineringsperspektiv og ønsket å gi kyrkostyrelsen i oppdrag å utarbeide bestemmelser som sikret at ingen ble diskriminert i forbindelse med kirkelige handlinger. Også dette forslaget ble avslått. Utvalget konstaterte blant annet at kyrkostyrelsen ikke uten direkte hjemmel i kirkeordningen kunne gis myndighet til å utstede slike regler. Allerede her trådte to veier for det videre politiske presset frem: endrede ordinasjonsvilkår eller endrede diskrimineringsregler.
2016: da spørsmålet om vigsel av likekjønnede par ble et lærespørsmål
Året etter kom spørsmålet tilbake gjennom forslag 2016:29 av Anna Ekström med flere. Denne gangen var forslaget tydeligere: Kirkeordningen skulle endres slik at en prestekandidat måtte erklære seg villig til å forrette vigsel av likekjønnede par for å kunne ordineres til prest. Dermed ble spørsmålet flyttet fra en generell kirkepolitisk diskusjon til selve grensen for hva som kan gjøres til et vilkår for ordinasjonstjenesten.
Läronämnden konstaterte først at vedtaket fra 2009 var en del av Svenska kyrkans ordning, og at prester lover å følge kirkens ordning. Men den understreket samtidig at ansvaret for at en vigsel blir gjennomført, ligger hos menigheten og kyrkoherden, ikke hos hver enkelt prest. Deretter gjorde nemnden et prinsipielt skille mellom ulike typer ordinasjonsvilkår.
De allerede eksisterende vilkårene beskrev nemnden som konstitutive av karakter. Med henvisning til den augsburgske bekjennelsens artikler V og VII skrev nemnden at kirken og kirkens enhet konstitueres av evangelieforkynnelsen og sakramentsforvaltningen. Det foreslåtte kravet om å være villig til å vie likekjønnede par var ifølge Läronämnden av en annen type. Det var ikke konstitutivt på samme måte, og nemnden mente dessuten at et slikt særskilt vilkår ville begrense biskopens ansvar for ordinasjonen.
Det avgjørende var at Läronämnden ikke behandlet forslaget som en vanlig personalpolitisk sak. Nemnden vurderte uttrykkelig at forslaget berørte et slikt lærespørsmål der kirkeordningens særskilte beslutningsprosedyre kunne bli aktuell. Grunnen var ikke bare at forslaget gjaldt en praktisk arbeidsoppgave, men at det ønsket å gjøre nettopp denne beredskapen til et vilkår for å bli ordinert til prest. Dermed berørte spørsmålet hvilke vilkår som kan gjøres konstitutive for kirkens ordinasjonstjeneste og i siste instans for kirkens enhet.
Dette skillet er sentralt også for det nå aktuelle forslaget. Eneroths forslag innebærer riktignok ikke den samme tekniske løsningen som forslaget fra 2016. Det legger ikke til et nytt uttrykkelig ordinasjonsvilkår i kirkeordningen. Men det vil at kirkemøtet skal slå fast at bare det ene synet på ekteskapet er Svenska kyrkans, og at vedtaket fra 2009 ikke lenger skal kunne påberopes som støtte for fortsatt pluralisme. Derfor blir uttalelsen fra 2016 en nøkkel til den videre vurderingen.
Biskopenes brems – og Eneroths sidespor
Biskopsmötet tok deretter et uvanlig skritt. Biskopene besluttet at den særskilte beslutningsprosedyren skulle aktualiseres dersom kirkemøtet likevel vedtok forslaget. Kirkemøtets leder Karin Perers forklarte representantene at denne ordningen kan brukes når biskopene vurderer at et forslag ikke bør gjennomføres fordi det strider mot Svenska kyrkans tro, bekjennelse og lære. Det direkte politiske presset på biskopenes ansvar for ordinasjon hadde dermed møtt en tydelig institusjonell motstand fra både Läronämnden og Biskopsmötet.
Kirkemøtet avslo forslaget. Men spørsmålet forsvant ikke fra salen. Under den samme debatten la Jesper Eneroth frem et alternativ: Kyrkostyrelsen skulle i stedet få i oppdrag å utrede hvilke tiltak som måtte iverksettes «i så vel kirkerettslig forstand som ut fra andre relevante perspektiver» for å sikre at ingen ble diskriminert i forbindelse med vigsel.
Denne gangen fikk han flertall – men bare med fem stemmers margin. 119 representanter stemte for, 114 mot og seks avsto. Kirkemøtet hadde dermed avvist forsøket på å styre biskopenes ordinasjonsvurdering gjennom et nytt formelt vilkår, men samtidig gitt kyrkostyrelsen i oppdrag å fortsette arbeidet gjennom diskrimineringssporet. Det skulle bli et tilbakevendende mønster i det følgende tiåret: Når én rettslig vei var stengt, ble en annen prøvd.
Fra lovgivning til tilsyn
I 2017 kom neste initiativ. Forslag 2017:110 var rettet mot bestemmelsen i ekteskapsbalken som innebærer at en vigselsforretter innenfor et trossamfunn personlig ikke er forpliktet til å foreta en vigsel. Forslaget var at kyrkostyrelsen skulle be regjeringen om å endre loven. Spørsmålet ble dermed delvis flyttet utenfor Svenska kyrkans egen rettsorden.
Også her vendte Läronämnden tilbake til ansvarsfordelingen. Det er Svenska kyrkan gjennom menigheten som har ansvaret for at den som har rett til kirkelig vigsel, får det, ikke hver enkelt prest. Nemnden markerte også at betegnelsen «reservasjonsrett» var misvisende. Den personlige muligheten til å avstå fra vigsel var ikke en særskilt rettighet som var blitt skapt for likekjønnede ekteskap, men fulgte av den generelle statlige reguleringen.
To år senere fikk konflikten en annen form. I 2019 behandlet domkapitlet i Luleå stift en tilsynssak mot en EFS-prest etter undervisning på en konfirmantleir. Hun hadde blant annet svart på spørsmål fra konfirmantene om likekjønnede forhold, homoseksualitet, skapelsen og evolusjonen. Dermed ble spørsmålet flyttet fra kirkemøtets forslag til en konkret disiplinærsak mot en enkelt prest.
Domkapitlets materiale viser samtidig hvor komplisert situasjonen hadde blitt. I sitt eget vedtak konstaterte domkapitlet uttrykkelig at Svenska kyrkan ikke hadde noe fastlagt eller enhetlig syn på likekjønnede relasjoner og på ekteskap for likekjønnede par. Likevel fant domkapitlet at presten gjennom sin måte å undervise på hadde sviktet sin plikt til å representere Svenska kyrkan og undervise om dens tro, bekjennelse og lære. Presten ble erklært uskikket til å utøve ordinasjonstjenesten.
Overprøvingsnemndens avgjørelse
18. mai 2020 opphevet Svenska kyrkans överklagandenämnd domkapitlets vedtak. Avgjørelsen er betydningsfull fordi nemnden ikke begrenset seg til å prøve saksbehandlingen. Den gikk også inn i spørsmålet om hvilke oppfatninger som faktisk rommes innenfor Svenska kyrkan. Överklagandenämnden konstaterte at presten hadde gitt uttrykk for sitt eget syn uten samtidig å redegjøre for kirkemøtets ulike standpunkter, men også at hun hadde sagt at det innenfor Svenska kyrkan fantes ulike oppfatninger.
Etter en historisk gjennomgang av Svenska kyrkans behandling av homoseksualitet og likekjønnede relasjoner formulerte Överklagandenämnden sin konklusjon: «Innenfor Svenska kyrkan finnes det ikke noe standpunkt om likekjønnede relasjoner og hbtq-spørsmål som gjelder for alle.» Derfra trakk nemnden en konkret rettslig konsekvens. Prestens uttalelser kunne derfor ikke anses å være i strid med Svenska kyrkans tro, bekjennelse og lære eller innebære at hun hadde sviktet i solidaritet med kirkens tro, bekjennelse og lære.
Samtidig skal avgjørelsen ikke tolkes for vidt. Överklagandenämnden slo ikke fast hvilket teologisk syn på ekteskapet som var det riktige, og nemnden opphevet ikke kirkemøtets vedtak fra 2009. Den kritiserte også prestens pedagogiske forberedelser og mente det var en mangel at hun ikke hadde redegjort grundigere for Svenska kyrkans standpunkter. Men nemnden gjorde et tydelig skille mellom en pedagogisk mangel og et brudd på kirkens tro, bekjennelse og lære. Det var ikke grunnlag for disiplinærtiltak. Domkapitlets vedtak ble enstemmig opphevet.
Dermed hadde Svenska kyrkans høyeste klageorgan så sent som i 2020 uttrykkelig markert at ordningen fra 2009 ikke kunne behandles som om den hadde skapt en for alle prester bindende læreforpliktelse til å bekrefte eller forrette likekjønnede vigsler.
Biskopenes målsetting og den nye praksisen
To år senere skjedde den neste tydelige forskyvningen. Biskopsmötet formulerte en felles målsetting: «Vår felles målsetting når det gjelder vigsel, er at alle prester med glede og av fri vilje vier par av ulikt kjønn så vel som par av samme kjønn.» Biskopene angav samtidig at målsettingen skulle være veiledende ved opptak av prestekandidater. Det var en formulering som kunne oppfattes som pastoral, men som i praksis også innebar en tilbaketrekning fra den tydeligere læremessige reservasjonen som tidligere hadde båret kompromisset.
Det var ikke et nytt ordinasjonsvilkår i kirkeordningen. Men presset hadde dermed flyttet seg fra kirkemøtets formelle regelverk til hvordan biskopene utøvde sitt eget ansvar for ordinasjon. I den forstand ble biskopenes linje vanskelig å beskrive som en selvstendig læremessig avklaring. Snarere ga den inntrykk av at biskopene lot seg drive frem av de politiske partienes gjentatte krav, uten åpent å ta den konflikten med forutsetningene fra 2009 som spørsmålet egentlig krevde. Samme år kom nye forslag. I forslag 2022:71 ble det foreslått at kirkemøtet skulle anbefale at kandidater som ikke var villige til å vie likekjønnede par, ikke lenger skulle ordineres. I forslag 2022:83 foreslo Jesper Eneroth med flere i stedet endringer som skulle gjøre diskriminering til grunnlag for uskikkethet til å utøve ordinasjonstjenesten.
Ansettelsessporet åpnes
Ved kirkemøtet i 2023 ble ytterligere varianter prøvd. Forslag 2023:24 ønsket å følge opp Biskopsmötets målsetting og uttale at alle prester på sikt burde ønske å vie likekjønnede par. Forslag 2023:61 var mer spesifikt rettet mot kyrkoherder og domproster: Bare den som var villig til å forrette vigsler for både likekjønnede og ulikekjønnede par, skulle ifølge forslaget kunne ansettes i slike stillinger. Heller ikke disse forslagene fikk støtte i kirkemøtet.
Samtidig skjedde det noe som skulle få større betydning. Biskopsmötet hadde i mars samme år tatt initiativ til en utredning om hvorvidt en menighets behov for prester som kunne vie likekjønnede par, kunne tas i betraktning ved ansettelse. Kyrkostyrelsen gikk videre med spørsmålet. Det langvarige politiske presset hadde dermed begynt å finne en ny rettslig vei: ikke et generelt vilkår for alle prester, men et krav som kunne stilles ved en konkret ansettelse hos en lokal arbeidsgiver.
Gjennombruddet kom via arbeidsgiveren
Ved kirkemøtet i 2025 kom spørsmålet tilbake gjennom forslag 2025:113, Krav på åpenhet for vigsel av alle par ved ansettelse i prestestilling. Forslaget var at kyrkostyrelsen skulle utarbeide retningslinjer som gjorde det mulig for menigheter og pastorater ved rekruttering å spørre om og ta hensyn til søkerens beredskap til å vie alle par etter Svenska kyrkans ordning. Denne gangen ble resultatet et annet. Kirkemøtet sa ja.
Etter flere tidligere forsøk på å påvirke ordinasjonsvilkår, biskopenes vurdering, statlig lovgivning eller prestenes fortsatte skikkethet hadde det politiske arbeidet dermed fått gjennomslag gjennom arbeidsgiversporet. Det var en mindre dramatisk vei på papiret, men kunne i praksis få større betydning: Den berørte ikke bare kandidatens fremtidige ordinasjon, men prestenes mulighet til å få tjeneste i menighet og pastorat.
2026: retningslinjer, reservasjoner og biskopelig brev
I løpet av 2026 har kyrkostyrelsen omsatt kirkemøtets oppdrag i retningslinjer for hvordan menigheter og pastorater kan håndtere beredskap til å vie likekjønnede par ved rekruttering av prester. Vedtaket vakte kritikk også innenfor kyrkostyrelsen. Ifølge Dagens rapportering ble retningslinjene vedtatt 10. juni 2026. Olle Reichenberg fra Borgerlig kristen samverkan reserverte seg og mente at det nasjonale nivået dermed «tråkker inn» i menighetenes og pastoratenes ansvar. Han beskrev dokumentet som en «merkelig måte å omgå et demokratisk fattet vedtak» på, med henvisning til at kirkemøtets vedtak fra 2009 bygget på at ulike syn på ekteskapet kunne rommes innenfor Svenska kyrkan.
Samtidig ble biskopenes ansvar på nytt aktualisert gjennom Sveriges Radios granskning av hvordan ulike stift håndterte prestekandidater som ikke ønsket å vie likekjønnede par. Biskopsmötet svarte i løpet av våren med dokumentet Vägar framåt – om vigsel och samkönade relationer. Der står målsettingen fra 2022 fast. Biskopene understreker at det hører til kirkens felles ordning å vie både likekjønnede og ulikekjønnede par, og at denne felles ordningen står over den enkelte embetsbærer.
Dokumentet beskriver også hvordan stiftene kan arbeide med prestekandidater som ikke deler målsettingen. Blant tiltakene som nevnes, er ytterligere teologisk bearbeiding, fordypede samtaler, praksis i sammenhenger der spørsmålet aktualiseres, veiledning og støtte av sjelesørgerisk karakter. Prosessen kan i ytterste konsekvens føre til at kandidaten ikke tas opp til ordinasjon. Biskopsmötet har altså ikke innført noe nytt formelt ordinasjonsvilkår. Men det politiske presset som i mange år har vært rettet mot biskopenes håndtering av kandidater, er blitt fulgt av en stadig mer samordnet biskoppelig linje. Denne linjen kan beskrives som forsiktig, men også som unnvikende: I stedet for klart å forsvare grensene for kompromisset fra 2009 har biskopene gradvis tilpasset sin praksis til et kirkepolitisk press som lenge har kommet utenfra.
En ny fortelling om 2009
Parallelt med endringene i praksis har selve beskrivelsen av vedtaket fra 2009 begynt å endre seg. I et notat fra kirkesekretær Karin Sarja fra mai 2026 konstateres det at Svenska kyrkan siden 2009 har hatt én felles vigselsordning, og at det siden kirkehåndboken fra 2018 ikke finnes noen parallell ordning. Derfra trekkes konklusjonen at det ikke er mulig å tale om flere parallelle vigselsordninger eller om at Svenska kyrkan skulle ha flere syn på ekteskapet.
Samtidig siterer det samme notatet Läronämndens uttalelse fra 2009 om at Svenska kyrkan også i fortsettelsen rommer ulike oppfatninger om hvorvidt likekjønnede ekteskap er forenlige med Svenska kyrkans tro, bekjennelse og lære. Det er denne spenningen mellom én felles vigselsordning og fortsatt anerkjent teologisk pluralisme som Eneroths forslag nå bringer opp for kirkemøtet. Spørsmålet blir dermed ikke bare hvordan vigselsordningen skal beskrives, men hvilken betydning som skal tillegges de læremessige forutsetningene bak vedtaket fra 2009.
Eneroths forslag: neste skritt i den samme prosessen
Jesper Eneroth foreslår denne gangen ikke et nytt ordinasjonsvilkår, ikke en ny grunn for å erklære noen uskikket og ikke ytterligere et ansettelseskrav. Forslaget går ett skritt lenger tilbake og retter seg mot selve beskrivelsen av Svenska kyrkans syn på ekteskapet. Svenska kyrkan har, ifølge forslaget, et kjønnsnøytralt syn på ekteskapet. Det skal ikke lenger være mulig å vise til vedtaket fra 2009 som støtte for påstanden om at kirken har to eller flere syn på ekteskapet.
Sett over sytten år fremtrer dermed en sammenhengende utvikling. I 2009 ble det fattet et vedtak som kombinerte én ny felles vigselsordning med fortsatt teologisk pluralisme og individuelt handlingsrom. I 2015 og 2016 forsøkte kirkemøterepresentanter å endre ordinasjonsvilkårene og diskrimineringsreglene. I 2016 markerte Läronämnden at et krav om beredskap til å vie likekjønnede par ikke var av samme konstitutive karakter som de eksisterende ordinasjonsvilkårene, og Biskopsmötet var beredt til å bruke den særskilte beslutningsprosedyren. I 2017 ble et forsøk rettet mot statens regulering av vigselsforrettere. I 2019 nådde spørsmålet domkapitlenes tilsyn, og i 2020 slo Överklagandenämnden fast at det ikke fantes noe standpunkt om likekjønnede relasjoner som gjaldt for alle.
Deretter har presset fortsatt gjennom biskopenes målsetting, gjennom nye forslag om ordinasjon og uskikkethet, gjennom ansettelsessporet og gjennom kyrkostyrelsens retningslinjer. Utviklingen viser hvordan de kirkepolitiske partienes gjentatte krav steg for steg har flyttet posisjonene, samtidig som biskopene i økende grad har valgt tilpasning fremfor konflikt. Og nå kommer Eneroths forslag. Det langsiktige kirkepolitiske arbeidet har dermed gått fra spørsmålet om hva den enkelte prest må gjøre, til spørsmålet om hvem som kan ordineres, deretter hvem som kan ansettes, og til slutt til spørsmålet om hvilke syn på ekteskapet Svenska kyrkan overhodet skal sies å romme.
Det er på denne bakgrunnen kirkemøtet i høst skal behandle Eneroths forslag. Formelt handler det om formuleringer og vedtakspunkter. Men bak ordene ligger en lengre historie om hvordan et kompromiss fra 2009 gradvis er blitt prøvd, presset og omtolket gjennom Svenska kyrkans egne organer. Dermed aktualiseres også et større spørsmål, som går utover den praktiske vigselsordningen: Hvordan avgjør Svenska kyrkan hva som hører til dens lære, og hvilke vilkår kan gjøres konstitutive for kirkens enhet?
