Professor Anne Kalvig ved Universitetet i Stavanger sa i 2023 opp sin professorstilling og begrunnet dette blant annet med mobbing, trakassering og manglende støtte fra egen institusjon som følge av hennes deltakelse i kjønnsdebatten. Saken utløste en bred debatt om akademisk frihet og universitetsledelsers ansvar for å verne ansatte med faglige og helt legitime standpunkter som vekker debatt. En professorkollega rettet også skarp kritikk mot Universitetet i Stavangers håndtering av saken.
Saken fikk ny aktualitet etter at den tidligere professoren ble avinvitert fra en faglig samling i regi av det statlig finansierte kompetansesenteret KORUS etter reaksjoner på at hun var invitert. Når en fagperson avinviteres fra en faglig arena på grunn av lovlige ytringer og standpunkter, reises det spørsmål om hvor robust ytringsfriheten er i akademia og andre offentlig finansierte kunnskapsinstitusjoner.
Dette førte til at KrFs stortingsrepresentant Joel Ystebø stilte følgende spørsmål til forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland:
Mener statsråden at denne saken gir grunn til bekymring for ytringsfriheten i akademia og offentlig finansierte kunnskapsinstitusjoner, og hvilke forventninger har statsråden til institusjonenes ansvar for å sikre at fagpersoner ikke ekskluderes fra faglige arenaer på grunn av lovlige ytringer?
Den 25. august ga statsråden følgende svar:
Akademisk ytringsfrihet er en grunnleggende betingelse for en fri og uavhengig forskning og utdanning og for et fritt ordskifte. I Norge står den akademiske friheten sterkt. Universiteter og høyskoler har et lovfestet ansvar for å fremme og verne akademisk ytringsfrihet. Forskningsinstituttene plikter også å legge til rette for at akademisk frihet gjelder for all offentlig finansiert forskning. Det lovpålagte ansvaret for å fremme akademisk ytringsfrihet favner ikke kompetansesentre, som i det tilfellet stortingsrepresentanten viser til. Europaparlamentets Academic Freedom Monitor, samt en rapport fra EU-kommisjonen, vurderer Norge som et land med høy grad av akademisk frihet. Rapportene viser at det norske systemet er preget av høy akademisk frihet for institusjonene og sterke rettigheter for akademikere til å forske og undervise fritt, finansiell stabilitet og relativ høy tillit til forskning.
Samtidig har vi sett foruroligende tendenser internasjonalt til at forskningsinstitusjoner og enkeltforskere står under økende press. Dette er problemstillinger vi også skal være oppmerksomme på i Norge. Blant annet har undersøkelser vist at i en tid med økende polarisering utsettes en del akademikere for trakassering og hets, særlig når de engasjerer seg i politisk sensitiv forskning eller offentlig debatt.
Vi ønsker og trenger en bred og åpen faglig og offentlig debatt. Da er det viktig at den akademiske ytringsfriheten hegnes om, og at forskere opplever at de faktisk står fritt til å ytre seg. Samtidig er det viktig å understreke at kritikk er en grunnleggende del av den akademiske metoden. Forskere, politikere og andre skal kunne stille spørsmål ved den forskningen som formidles. Bare gjennom meningsbryting innad i fagfellesskapene og utad i offentligheten kan forskningsmetoder, hypoteser og konklusjoner etterprøves. Men kritikken skal foregå på en saklig måte. Både den som fremsetter kunnskap, og den som kritiserer den, må underbygge sine påstander med argumenter. Bare slik kan vi skape og opprettholde et akademia og en offentlighet som kan romme uenighet uten å snevre inn ytringsrommet.
