Fengselsstraff og Yogyakartaprinsippene

Det er ikke ofte man hører politikere eller noen fra embetsverket omtale betydningen av Yogyakartaprinsippene. Men i et innlegg i avisen Dagen gjør Sunniva Ingemårsen, Seniorrådgiver ved Likestillingssenteret KUN Vestlandet bruk av dem for å vise til hvilke rettigheter transpersoner har når soning i fengsel skal finne sted.

Utgangspunktet for hennes innlegg er den debatten som har funnet sted etter at noen transkvinner ble dømt for voldtekt.

Og hun skriver:

Etter Dagens artikkel om Rianne Vogels sitt engasjement for kvinners soningsforhold, har jeg behov for å presisere hva jeg holdt innlegg om.

Jeg har ikke ytret en mening om hvor konkrete personer bør sone, det har jeg ikke tatt stilling til. Jeg har redegjort for hva som følger av Kriminalomsorgens retningslinjer for transpersoner i varetekt eller under straffegjennomføring og har knyttet noen merknader til det øvrige regelverket som retningslinjene skal tolkes i lys av.

Retningslinjene gjelder for straffegjennomføring for transpersoner og omfatter både plassering i varetekt og soning i fengsel. Kriminalomsorgen stiller ikke krav om at transpersonen har endret juridisk kjønn for at retningslinjene skal gjelde, se retningslinjene punkt 3.

Formålet med retningslinjene er å ivareta og sikre likebehandling av transpersoner som er i fengsel og sikre at innsatte ikke diskrimineres eller trakasseres på bakgrunn av kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, se retningslinjene punkt 4.

Og her kommer Sunniva Ingemårsen inn på betydningen av Yogyakartaprinsippene. Hun viser tydelig at disse prinsippene ikke bare er tomme ord og en festtale for radikal kjønnsteori. Nei, de har reell betydning for utforming av praksis, også for hvor domfelte skal sone:

Retningslinjene skal tolkes i tråd med resten av regelverket som Norge er bundet av, se retningslinjene punkt 5. Kriminalomsorgen understreker at transpersoner er beskyttet av de internasjonale menneskerettighetene som Norge har sluttet seg til. Kriminalomsorgen viser selv til at hva dette innebærer i praksis, er utdypet og konkretisert blant annet i de såkalte Yogyakarta-prinsippene.

Det er altså Kriminalomsorgen, og ikke jeg, som legger Yogyakartaprinsippene til grunn. Jeg støtter deres vurdering av at prinsippene kommer til anvendelse.

Det er interessant at Sunniva Ingemårsen også har kontroll på prinsippenes opphav, selv om hun ikke sier noe om bakgrunn og motiv for å etablere dem:

Hva er så Yogyakarta-prinsippene? Det er en deklarasjon om hvordan internasjonale menneskerettigheter skal anvendes når det kommer til seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Prinsippene er utarbeidet av en gruppe internasjonale menneskerettighetseksperter, uten involvering av stater. Prinsippene er utarbeidet med utgangspunkt i avgjørelser fra ulike internasjonale klageorgan og domstoler som gjelder rettighetene til lhbti+-personer. Norges institusjon for menneskerettigheter NIM har skrevet mer om prinsippene i sin rapport Skeiv rett fra 2023.

Yogyakarta-prinsippene er såkalt soft law. De er ikke direkte rettslig bindende på samme måte som for eksempel FNs kvinnekonvensjon. Avgjørelsene som prinsippene bygger på, er derimot direkte bindende i saken mellom partene, og skal tillegges betydelig vekt i tolkningen av konvensjonene, etter alminnelig menneskerettslig juridisk metode.

Jeg har uttalt at jeg mener at punkt 5.2 i retningslinjene er misvisende, hvor det står at det ikke foreligger en lovbestemt rett til å plasseres i fengsel i tråd med personens kjønn. Jeg mener at en slik rett foreligger, og dette er også et premiss for Vogels’ engasjement for kvinners soningsforhold.

Det følger for det første av fast og langvarig forvaltningspraksis at menn skal plasseres i mannsfengsel og kvinner i kvinnefengsel. Et brudd på dette vil være et brudd på retten til likebehandling, som følger både av forvaltningsretten og menneskerettighetene.

Så, hva står egentlig i retningslinjene? Jo, utgangspunktet for plassering er personens juridiske kjønn. I de tilfeller hvor vedkommende har endret juridisk kjønn, kan det gjøres unntak fra hovedregelen, dersom det kan være fare for dennes eller øvrige innsattes sikkerhet, eller en slik plassering fremstår som åpenbart uheldig.

Dersom innsattes kjønnsidentitet og/eller kjønnsuttrykk ikke samsvarer med juridisk kjønn, kan det etter en individuell helhetsvurdering gjøres unntak fra hovedregelen.

Det skal altså for alle transpersoner gjennomføres en konkret vurdering, hvor det både skal tas hensyn til sikkerheten til vedkommende og sikkerheten til andre innsatte. Som er det jeg oppfatter at Vogels etterlyser at bør skje.

veiledning

 

Det stemmer ikke at jeg har en agenda, med å holde et foredrag om de juridiske rammene for transpersoner i fengsel. Om jeg skal beskyldes for å ha en agenda, så er det i tilfelle at jeg jobber for virkeliggjøring av menneskerettighetene for alle, og at ingen, verken kvinner, menn, transpersoner, ikke-binære eller andre, skal utsettes for vold eller annen trakassering i norske fengsler.

Derfor stiller jeg også spørsmål om Kriminalomsorgen er omfattet av plikten til å forebygge og søke å hindre trakassering i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd. Jeg mener det er gode grunner for at Kriminalomsorgen skal være omfattet av plikten. De er uansett omfattet av aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillings- og diskrimineringsloven § 24, som innebærer plikt til å jobbe aktivt, målrettet og planmessig for likestilling, både som arbeidsgiver og som tjenesteyter. Plikten innebærer blant annet å forebygge trakassering, inkludert seksuell trakassering, kjønnsbasert vold og motarbeide stereotypier, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 24.

Og her kommer vi til noe av det som er vanskelig i spørsmålet om hvor transpersoner skal sone. Alle skal beskyttes mot kjønnsbasert vold. Det følger av forarbeidene til bestemmelsen at kjønnsbasert vold er et fenomen som hovedsakelig rammer kvinner, men ikke utelukkende. Også menn og gutter kan bli utsatt for vold og overgrep, på grunn av kjønn. Kjønnsbasert vold rammer hovedsakelig menn og gutter som utfordrer sosialt normative kjønnsroller og en manns og en kvinnes aksepterte posisjoner i samfunnet, se Prop. 63 L (2018–2019) s 89. Transkvinner er overrepresentert som voldsutsatte, både for vold i nære relasjoner, seksualisert vold og hatkriminalitet.

Det følger altså av lovverket at både kvinner, transpersoner og andre altså skal beskyttes mot vold i fengselet. Vi kan gjerne ha en debatt om hvordan dette i praksis best skal gjennomføres. Men debatten må være etterrettelig. Den må bygge på det som faktisk står i retningslinjene og lovverket, og hva aktørene i debatten faktisk har uttalt seg om og ikke.